Anmeldelse: Sonic the Hedgehog 2

Er Sonic the Hedgehog 2 like bra som den første? Den er faktisk bedre. Mye bedre enn jeg hadde håpet på at den kunne være!

Sonic the Hedgehog 2 er som et frieri til Sonic-fansen, med mange gode referanser til spillene filmen er basert på, men det blir aldri så overtydelig at en utenforstående ikke vil ha det gøy.

Historien er fengslende og utforsker flere interessante sider ved denne versjonen av Sonic og Robotnik. Samtidig møter vi på et par nye karakter, Tails og Knuckles. De er med på å gjøre filmen mer engasjerende og morsom. Dette er ikke en historie som sprenger grenser, men det trengs heller ikke når historien og universet er fengslende nok fra før.

Min bakgrunn med Sonic-universet startet med den animerte TV-serien Sonic X som gikk på TV fra 2003 til 2006 (hele serien finnes på YouTube). Her ble jeg presentert for det som jeg da følte var en av de kuleste heltene jeg hadde sett. Det var sykt gøy å se ham løpe så fort at ingen kunne holde tritt med ham, ikke engang en racerbil. Spillene derimot har jeg ikke spilt særlig mye av, mest fordi de passer ikke med min spillestil. Men jeg vil uansett takke spillselskapet Sega for å gi oss dette spennende universet. Senere i livet har jeg da opplevd mer om universet gjennom Youtubere som Level Up Norge. Mye av dette har nok farget min opplevelse med denne filmen.

Det blå pinnsvinet Sonic møter i film nummer to på flere nye utfordringer og ofte mer enn han kan klare alene, men han vokser som person og blir mer av den kule helten flere av oss vet han kan være. Dette er en historie om å stå opp mot noen, selv når du er i utgangspunktet er sjanseløs. Du kan ikke gjøre annet enn å prøve. Dette gjør narrativet meget spennende og på en måte er det også litt inspirerende. Ben Schwartz fortsetter å gjøre en fantastisk jobb som stemmen til Sonic og gir ham en stemme som er vanskelig å skille fra spillene, på tross av det ikke faktisk er den samme stemmeskuespilleren.

Dr. Ivo Robotnik returnerer også, men denne gang enda kulere og sjarmerende enn før, på sin herlige ondskapsfulle måte. Jim Carrey bringer inn her en nesten perfekt kombinasjon av inspirasjon fra spillene og mye egen vittighet som bare han kan legge i en sånn rolle. Carrey bekreftet nylig i et intervju med Access Hollywood at han vurderer å pensjonere seg, og hvis det er seriøst (som det høres veldig ut som) så er dette en verdig måte å avslutte karrieren sin på.

Nye karakterer i filmen er reven Tails og maurpinnsvinet Knuckles (på engelsk heter han Knuckles the Echidna). Tails er en meget søt krabat som er modig når det trengs, men han er nok ikke den tøffeste likevel. Han og Sonic blir gode venner og han er med på å gjøre denne filmen mer koselig. Tails har også mange kule leketøy som brukes ofte i løpet av filmen, til meget underholdende resultater.

Colleen O’Shaughnessey gjør en suveren jobb som stemmen til Tails. Det er bra de tok med en som har spilt ham i både spillerne og de animerte TV-seriene. Min eneste kritikk er at jeg skulle ønske Tails kunne vært enda mer involvert i selve historien.

Knuckles derimot er nok en av de tøffeste skapningene som i dette universet. Han er et rødt maurpinnsvin som alltids er klar for kamp med sine harde knyttnever. Samtidig er han på en måte litt som Drax i Guardians of the Galaxy-filmene, som har mange problemer med å skjønne metaforer og uttrykk. Noe som lager mange ekstremt morsomme scener i filmen.

Det å velge Idris Elba til å være Knuckles var en genistrek. Han klarer å gi Knuckles den tøffe atmosfæren som han også har i spillene, samtidig som han er skummel og ydmyk på samme tid på sin rare måte. Jeg gleder meg veldig til når vi får Knuckles sin egen avlegger i form av en Paramount+ serie.

James Marsden og Tika Sumpter returner også som paret Tom og Maddie, men denne gang på en måte som adoptivforeldre for Sonic. Det gir et godt og annerledes synspunkt på de karakterene, som er spennende å se videre gjennom resten av filmen. Men deres tid i filmen er mindre enn sist siden de er på ferie i Hawaii for å feire Maddies søsters bryllup.

Jeg har lest at andre anmeldere syns dette trekker ned og at det er for mye Sonic i filmen, men jeg er ikke enig. Både Marsden og Sumpter er glimrende i sine roller, men jeg syns aldri de tar for liten plass i filmen. Dette er et godt valg slik at det kan fokuseres mer på Sonics spennende møte med Tails og rivaliseringen med Knuckles og Robotnik. Sidehistorien som Marsden og Sumpter er til en viss grad del av kunne nok ha blitt klippet ned.

Humoren er ekstremt god i filmen med mange gode vitser. Sonic og Robotnik har mange gode sitater og rare måter å si ting på som ofte ga meg latterkrampe. Ellers har også flere av birollene flere morsomme scener, men det er ikke alt som lander helt. Noe av det ender opp med å se mer rart ut, heldigvis så skjer ikke det altfor ofte.

Actionscenene i filmen er så gøyale å se på! De er så overdrevne på en fantastisk måte at de gledet meg hele veien. Da spesielt i kampene mellom Sonic og Knuckles som var meget tøffe å se. Det var også ekstremt gøy med det siste klimakset, mye kul dialog og godt filmede scener som holder spenning oppe. Jeg liker også ekstremt godt at alle actionscenene ser ut som nivåer du kunne spilt i et vanlig Sonic-spill. I tillegg til at det ser så spektakulært ut på det store lerret. Noen av scenene er også faktisk ekstremt pene å se på.

I tillegg til at det er mye musikk fra de originale spillene har Tom Holkenborg, også kjent som Junkie XL, laget mye fengende musikk. Han har laget musikk for både Mad Max: Fury Road, Deadpool og Zack Snyder’s Justice League og han skuffer heller ikke denne gang. Han tilfører kvalitetsmusikk.

Som dere forstår elsket jeg denne filmen, mye av dette er nok rett og slett fordi jeg er fan av selve universet. Dette gjør også at jeg gleder meg enda mer til vi får både Sonic 3 og Knuckles’ Paramount+ serie, som begge er bekreftet.

Er Sonic the Hedgehog 2 perfekt? Nei, det er flere vitser som ikke helt lander og noen scener som kunne blitt klippet ned eller bort fordi at det ble mere rart enn underholdende. Det har også noe med magefølelsen å gjøre, og jeg kjenner til filmer og TV-serier som har adaptert spillmediet bedre, som Dragon Quest: Your Story, Castlevania-TV-serien og Arcane: League of Legends (alle av dem finner du på Netflix).

Samtidig gjorde det meg ikke mindre overrasket over å se at Sonic the Hedgehog 2 var så godt gjennomført. Jeg forventer jo fortsatt nesten at en adapsjon av et spill skal være dårlig og med historier man er lei av, men etter denne og mange flere andre ser fremtiden lys ut for spillfilmer.

PS! Som vanlig er det lurt å bruke litt ekstra tid på å gjøre seg klar før du går ut av salen for det er en scene etter første del av rulleteksten. Der ser vi en karakter mange Sonic-fans vil kjenne igjen godt og bli meget glad for å se, akkurat som jeg ble.

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV DEN FØRSTE FILMEN:

Anmeldelse: Sonic the Hedgehog

LES OGSÅ:

Var Sonic-filmen en seier for publikum?

Planlegger «Sonic the Hedgehog»-oppfølger

Mannen bak Sonics stemme: Ben Schwartz