Anmeldelse: Song to Song

Song to Song er en eksperimentell film med meningsfulle bilder, men ikke stort mer enn det.

Film er definitivt et visuelt medium, men ikke alle filmer tar det i bruk på samme måte som legenden Terrence Malick.

En regissør som har laget ni filmer i løpet av 44 år. Riktignok med noe hyppere hastighet de siste 20 årene av karrieren sammenlignet med første del.

Nå 73 år gamle Malick er kjent for sin bruk av improvisasjon, og for å filme mange tilfeldige scener og lage en kvasi-sammenhengende film etter mye klipping.

Song to Song er ikke unntaket. Som seer kan du forvente å få sett mye slående fotografi, og bli presentert for en svært usammenhengende fortelling.

Men selv om filmen følger alle Malicks karakteristika, har den lite av sjarmen eller genialiteten hans.

På samme måte som filmen hopper fra en scene til den andre uten noen tilsynelatende mening, selv om de virket viktig for historien, skal denne anmeldelsen gå fra et punkt til et annet uten sammenheng.

Song to Song er angivelig en film om to kryssende kjærlighetshistorier – en film om musikk og det å bli musiker.

Det er ikke så mange replikker i Song to Song, men den har ikke mange sanger heller, noe som er rart i en film om musikk. Når karakterer snakker er det vanligvis med hviskestemme, mest sannsynligvis improvisert, og som regel uforståelig. Når de ikke snakker – omtrent mesteparten av filmen – kysser karakterer hverandre tilfeldig i navlene hvert tiende minutt.

Kameraet er enten plassert på et hjørne og filmer scenen – som en inntrenger som ser ned på folk – eller er plassert så nært at man ikke engang ser ansiktene, bare overkropp og navler, som Malick øyensynlig er besatt av.

Selv om vi er fortalt at karakterene er talentfulle, ser og hører vi aldri om de kan spille eller synge. Tross tittelen Song to Song og et angivelig kjærlighetsbrev til musikken, ser vi aldri mer enn fem sekunder av en konsert om gangen. Filmen skal visstnok også være et «kjærlighetsbrev til Austin, Texas», men alle karakterene ser ut til å hate byen, og koser seg mer når de reiser til Mexico.

Malick er tilbake med sin faste filmfotograf, Emmanuel Lubezki, som har vunnet tre Oscar. Lubezki bruker kameraet uten tilknytning, det beveger seg som en karakter til. Når vi følger Rooney Mara, beveger kameraet seg ubønnhørlig som et avsporende tog, samtidig som Mara virker til å føle seg fortapt og uten stand til å føle noe.

Song to Song har – som en typisk Malick-film – en improvisasjonsfølelse.

Så improvisert at man ikke innser om scener der menn bryter mot hverandre som smågutter, eller scener der kvinner utfører piruetter som småjenter, er en metafor for vårt interne barn, eller tilfeldige ting skuespillere gjør når de blir bedt om å improvisere.

Denne er ikke akkurat en film, men en samling av biter og stykker. Ting kommer og går uten sammenheng.

Når kameraet følger karakteren til Michael Fassbender blir det statisk, og beveger seg med medisinsk presisjon, som om det var ikke en person vi følger, men et vesen.

Det meste mangler forklaring. En karakter dør – men man er ikke sikker om vedkommende egentlig døde, og en annen karakter – som virker som en hovedperson – forsvinner uten at noe merker det. Og akkurat når man begynner noe av dette sammensuriet, er filmen over.

Michael Fassbender spiller en musikkprodusent. I løpet av filmen innser man at han egentlig spiller selveste Djevelen. Han lurer kvinner og menn med tomme løfter og et luksusliv. Han er både den som gir den beste prestasjonen i filmen, og den som er mest gøy å se på.

Dialog i Song to Song virker som unødvendig i forhold til en usammenhengende fortelling. Malick stoler mer på det visuelle. Og vi får vårt eneste inntrykk av karakterene gjennom fortellerstemmer med tilfeldige bildeblikk som bakgrunn. Malick er mer interessert i å glimt på ting i stedet for å utforske ting. Vi ser både altfor mye av karakterene, samtidig som vi ikke får vite noe om dem.

Song to Song er en film som man enten kaller et mesterverk eller søppel. Jeg falt rett i midten. Kinematografien er et vidunder å se på, men det er strengt tatt ikke mye mer å melde enn akkurat det!