Anmeldelse: Sommeren ’85

Franske François Ozons nye film Sommeren ’85 kommer med Cannes 2020-emblemet og har flyttet Aidan Chambers bok «Dance on My Grave» til det solfylte Normandie.

Hvordan kan en 16 år gammel gutt, som ser ut som en engel, motstå en langt mer selvsikker, litt eldre tenåring med sølvørering, seilbåt, motorsykkel og brystvorter som strutter under bølgende 80 talls-skjorter? Det blir ingen overraskelse når søte Alex forelsker seg i den ville og forførende David.

Sommeren ’85 er den 19. filmen fra den begavede filmskaperen François Ozon. Om du har fulgt han siden hans spillefilmdebut sent på 90-tallet, er det overraskende hvor dypt han tilpasser den britiske Chambers moderne romanklassiker fra 1982, til franske forhold.

Når det gjelder filmspråk er Sommeren ’85 et ekko av den dristige, bekymringsløse ånden i regissørens tidligste verk.

Men her brukes historien – og karakterenes antatte naivitet og den nesten altfor enkle stil – ikke bare for å glede et ungt publikum. Dne er også en del av en regissørens verktøy for å hjelpe et voksen publikum til å forstå hvordan ungdom ikke bare opplever sitt eget liv, men også hvordan de snakker om det.

Alexis-karakteren er den unge skuespilleren Felix Lefebvres gjennombruddsrolle og arbeiderklasseforeldrene spilles av Isabelle Nanty  som tidligere har spilt i både Amelie 2001 og Asterix & Obelix 2002) og Laurent Fernandez.

Familien har nylig flyttet til den søvnige kystbyen Treport i Normandie der sønnen ikke kjenner så mange mennesker.

Dette er en av grunnene til at han så raskt blir venner med den 18 år gamle David. Rollen som den djevelske og muskuløse David spilles av Benjamin Voisin. Han er et sant funn av en skuespiller.

Fra start er det gjort klart at ting ikke ender bra for de to. Vi ser en politimann trekke Alexis gjennom en korridor i åpningsscenen, og i stemmen har Alexis forklart at historien handler om hvordan noen ble til et lik. Når David dukker opp, påpeker Alexis hjelpsomt: «Det er ham, det fremtidige liket.»

Det vi faktisk hører er Alexis ‘skriving, fra fortellingens andre tidslinje. Det er der en klar, men lidenskapelig sosialarbeider (Aurore Broutin) og Alexis rause fransklærer Monsieur Lefevre (som spilles av Melvin Poupaud) som oppfordrer ham til å skrive ned hva som skjedde slik at en dommer kan forstå Alexis’ sak.

For de som er kjent med Chambers-romanen vil ikke guttenes stormende kjærlighetshistorie, deres rare pakt og den påfølgende handlingen være en stor overraskelse, men nye seere vil glede seg over puslespillet når historien utspiller seg.

I to parallelle fortellertråder følger Ozon kjærlighetshistorien og perioden som begynner umiddelbart etter Davids død, da Alexis må håndtere tapet av sin store kjærlighet. Han gjør dette ved å bli skribent for sin egen ulykke. Ved å overlevere fortellerstemmen til en lett imponert og uerfaren 16-åring, har Ozon på utspekulert vis gitt seg selv tillatelse til å forlate de sofistikerte fortellingsteknikkene fra sin siste produksjon og hengi seg til den punkete røffheten og mer fargerike stemningen fra sitt tidligste arbeid .

Siden vi ser alt fra Alexis ‘synspunkt, blir den noe merkelige starten – da han plutselig blir overveldet av møtet med David og forelsker seg i ham – fremstilt fornuftig. Det samme blir møtet med den  karikerte skildringen av Davids flyktige og grenseoverskridende mo , effektivt spilt av Valeria Bruni Tedeschi.

Voksne fremstår ofte som karikaturer i tenåringers verden. Historiens klønete insistering på Alexis besettelse av døden og den konstante bruken av liv og dødsmetaforer i dialogen føles tidvis overdreven – på ungdommelig vis. Filmen finner heller aldri helt plass til den engelske au-pairen Kate (Philippine Velge), og det antyder Alexis ‘blandede følelser om henne, som hovedsakelig er formet av sjalusi.

Fra mannen som de siste årene skrev de ekstremt sofistikerte manusene til Double Love r(2017), Frantz(2016) og In the House (2012), kan dette nivået virke som en skuffelse. Men når manuset tilsynelatende kommer fra en besatt tenåring som er uerfaren med kjærlighet, sex og hjertesorg, gir det full mening. Faktisk bemerker Monsieur Lefevre påfallende at Alexis ikke er den beste forfatteren han noen gang har vært lærer for, selv om den unge mannen virker lovende. Resultatet er en historie som ofte er vanskelig og litt smertefull å se på, men den er også en oppriktig og sannferdig beretning om ungdomsårene på en måte som man sjelden ser i filmer om tenåringer laget av middelaldrende regissører.

Ozons mer erfarne hånd gjør seg gjeldende i den måten hans faste klipper, Laure Gardette, fremhever uoverensstemmelser eller kontrasterer forskjellige toner for å antyde ideer som Alexis ikke nødvendigvis tenkte på. Et godt eksempel er den tidlige indikasjonen på hvor viktig hele historien fremover vil være for Alexis – forklart på bare noen få sekunder ved å plassere to korte fragmenter side om side og avsløre at Alexis skiftet navn til Alex i løpet av sommeren. Mer generelt er tonen i mange scener mellom guttene rett, intim og ganske realistisk. Men redigeringen understreker materialets melodramatiske undertoner, og tegner den nesten absurde og overveldende naturen til ungdomsfølelser og  naturlig oppførsel hos unge voksne.

For hva gjør tenåringer når de opplever ting for første gang? De ser på filmer og musikk for å få inspirasjon til hvordan man skal takle store ukjente følelser. Dette gjør at Ozon kan gi en frekk hyllest ikke bare til sitt eget arbeid som kortfilmen A Summer Dress (1996), men også til minner fra hans egen tenåringstid, inkludert inspirasjon fra den franske ungdomsfilmen La Boum (1980) og musikken til Rod Stewart, Bananarama og The Cure.

Det er nesten uhyggelig å oppdage i hvilken grad denne historien føles som et grunnfjell for hele Ozons filmografi. Det kombinerer tydelig to motiver som gjentar seg i mange av filmene til uten tvil den viktigste skeive regissøren som dukket opp etter AIDS-krisen – nemlig komplekse unge voksne karakterer (Young & Beautiful, In the House, Swimming Pool, Criminal Lovers, m.fl.) og død og sorg ( Frantz, The New Girlfriend, Hideaway, Time to Leave, Under the Sand).

For partituret, i stedet for den komponisten han pleier å bruke – Philippe Rombi, har regissøren denne gangen valgt Jean-Benoit Dunckel, halvparten av den franske electronica-duoen Air.

Dette gir et behagelig lite påtrengende soundtrack som følger handlingen godt uten overdreven nostalgi.

Hichame Alaouies kameraverk, på saftig, mettet Super 16-lager, fremkaller perioden på en fin måte og antyder en tenårings store følelser og naive observasjon.

Men best i showet i teknologiavdelingen er uten tvil Pascaline Chavanne.

Kostymene hennes fanger oppmerksomheten din, men bare fordi det er nøyaktig det klær fra 1980-tallet gjør med 2020-øynene våre. Mer spesifikt, det er akkurat det ungdommer som vil uttrykke seg, er ute etter.

Og herlighet hvor godt guttene i Sommeren ’85 lykkes med å fange oppmerksomheten vår.