Anmeldelse: Snekker Andersen og Julenissen

VARM OG STEMNINGSFULL: KINOMAGASINETs anmelder synes Snekker Andersen og Julenissen har blitt til en koselig julefilm for hele familien.

Snekker Andersen og Julenissen har ivaretatt Prøysens julestemning på glimrende vis, og er en tvers igjennom koselig, rørende og magisk julefilm for hele familien.

Det har vært stille fra regissør Terje Rangnes siden En helt vanlig dag på jobben i 2010. Nå har han skapt film ut i fra selveste Alf Prøysens historie om Snekker Andersen og Julenissen. Vi er vel alle godt kjent med Hans Normann Dahls illustrasjoner og Svein Erik Brodals røst i stillbildefilmen som NRK sender hver julaften. Enhver som rører ved noe av Prøysens materiale gir seg selv en utfordring. Prøysen er en del av folkesjela, og mange av hans historier og sanger har bortimot hellig verdi, i alle fall for en hedmarking som meg selv.

Men drammenseren Terje Rangnes har klart å behandle Prøysen, snekkeren og selveste Julenissen med både respekt og gehør, og Snekker Andersen og Julenissen har virkelig blitt en lun julefilm.

Noe av det første som møter oss i filmen er de lekre tonene fra Magnus Beites filmmusikk. Beite har tidligere komponert musikk til filmer som Bølgen (2015), Børning (2014), Fritt vilt-filmene, og har også i disse filmene klart å imponere publikum. Men denne gangen kan jeg ikke annet enn å nærmest genierklære Magnus Beite, for musikken i Snekker Andersen og Julenissen er formidabel. Med å skape en slags krysning mellom klassisk Prøysen og Flåklypa klarer han å treffe meg som seer rett i hjertet, og mye grunnet nettopp musikken føler jeg både på noen tårer i øyekroken og klump i halsen opptil flere ganger gjennom filmen. Med fremtredende munnspill og rytmeinstrumenter har Beite klart å skape musikk som kun kan assosieres med varme og kos. I tillegg har han også mestret de mer humoristiske og fartsfylte scenene med eventyrlige toner.

Varme og koselige er også bildene Philip Øgaard oppvarter med. Øgaard har lang fartstid i bransjen og har tidligere vært fotograf for En ganske snill mann (2010) og Gymnaslærer Pedersen (2006), bare for å nevne noen. Gjennomgående er filmen preget av en nokså dunkel belysning, og det er svært passende for en film som skal skildre den hjemmekoselige essensen ved en god, gammeldags julefeiring.

Også filmens grafikk er godt gjennomført, og i partier med tekst før og etter selve filmen framstår teksten som blyant skrevet på et gråpapir-lignende materiale. Dette gir en tidsriktig følelse i god Prøysen-ånd, og Prøysen er også bevart eksplisitt i filmen ved at Julekveldsvisa spilles i stua hos familien Andersen. Og når vi snakker om stua til Andersens; scenografien i familiens hus er både sjarmerende og tidsriktig, og det samme er karakterenes kostymer.

På starten av filmen introduseres vi for selveste Snekker Andersen ved en tegnefigur som skal forestille Andersen da han var liten. Disse er annerledes enn illustrasjonene vi er vant til, men duger absolutt. Her får vi også bli kjent med filmens fortellerstemme, Thorbjørn Harr. Han har i stor grad den dybden i stemmen som kreves for å geleide oss gjennom en historie som dette. Når det kommer til Harrs Hedmarksdialekt har den noe å gå på, men det er det vel kanskje bare vi hedmarkinger som merker og kan tillate oss å pirke på.

Dette finpirket kan vi også finne hos skuespillerne, men jeg må si at de jevnt over imponerer. Særlig Trond Espen Seim gjør en solid jobb i rollen som Snekker Andersen. For anledningen har Seim mørkt hår, kinnskjegg og en bart som får oss til å tro at movember nærmer seg slutten. Men det er ikke bare utseendemessig at han beveger seg et godt stykke vekk fra roller vi har sett han i tidligere. Også som type er det en helt annen Seim vi får møte. Snekker Andersen er en mann som er altfor glad i jula, og som aldri slipper taket på troen på julens magi og Julenissen. Han gjør en stor jobb for å pynte med utelys, gjøre klar nissedrakten og lignende sysler, men ting går ofte litt skeis. Denne noe klumsete, men svært varme, faren er en mann vi ikke kan unngå å bli glad i. Her gjør Trond Espen Seim sin beste rollen siden Hawaii, Oslo (2004), og han tar et kraftig steg vekk fra Varg Veum-merket som han har fryktet.

En som antakeligvis har vært dialektkonsulent for både Trond Espen Seim og flere av de andre skuespillerne er hamarsingen Anders Baasmo Christiansen. Han selv gjør en kostelig rolle som Julenissen, og skaper mye latter. Vi får se en godslig nisse som bryner seg på blant annet riverdance, og som stadig sier «Ja, ja, ja» med en lystbetont stemme. Også Ingeborg Sundrehagen Raustøl gjør en god tolkning av Snekker Andersens kone, og hennes samspill, både med mann og nisse, er solid.

Snekker Andersen og Julenissen har blitt en hjertelig og sjarmerende julefilm for hele familien. Hvis ikke julestemningen begynner å krype innpå deg etter å ha sett denne godbiten, nei, da kommer den nok aldri. Filmen tar både jula og Prøysen på alvor, samtidig som den varme julestemningen og ikke minst julens magi får spillerom gjennom hele filmen. Julenissens eksistens blir satt på prøve et stykke ut i filmen, men julemagien seirer, heldigvis.

Stor takk til Hamar kino for presseadgang.