Anmeldelse – Smurfene: Den hemmelige landsbyen

Smurfeline er ikke som andre smurfer. Hun ble skapt av smurfenes erkefiende, den onde trollmannen Gargamel ved hjelp av leire og magi, for å infiltrere smurfelandsbyen.

Jeg nevner dette aller først fordi det er et vesentlig poeng gjennom hele denne filmen. Dette er Smurfelines film, og handlingen tar for seg hennes identitet og tilhørighet – eller det hun tror er mangel på sådan.

Det er ikke den direkte foranledningen til at Smurfeline reiser for å finne den hemmelige landsbyen, men har sammenheng med det.

Når Gargamel oppdager at det finnes en annen landsby med smurfer, bestemmer han seg for å reise dit for bruke deres magiske energi i trylleformelen sin (i det hele tatt gjør denne filmen veldig mye bruk av smurfenes mytologi, så det er en fordel om publikum kjenner denne). Heftigsmurfen, Brillesmurfen og Klønesmurfen blir med Smurfeline for å advare disse ukjente smurfene om den kommende faren.

Jeg røper vel ikke for mye når jeg forteller at den hemmelige landsbyen er befolket bare av jentesmurfer. Det er ikke en dum ide, og noen av de nye, kvinnelige smurfene er absolutt underholdende figurer. Men det er forbløffende hvor lite filmskaperne gjør med ideen, alt i alt. Møtet mellom jentesmurfer og guttesmurfer blir bare overflatisk behandlet, og det stilles veldig få spørsmål. En skulle tro denne oppdagelsen ville være mer sensasjonell for begge parter. Trailerne, som legger mer vekt på møtet med de nye smurfene, er faktisk ganske villedende.

Grunnen til at denne oppdagelsen får lite oppmerksomhet, kan være at filmen ville ha mest mulig fokus på Smurfeline og Gargamels plan. Dessverre er det noe av det mindre interessante. Særlig Gargamel, som er mer irriterende enn skummel, fortjener ikke så mye oppmerksomhet, selv om han skjerper seg litt i andre halvdel av filmen. En slitsomt stor mengde av scenene er ren slapstick. At katten hans til enhver tid er mye smartere enn han, er også et poeng som blir oppbrukt fort.

En historie trenger konflikt, men bortsett fra det tror jeg faktisk Den hemmelige landsbyen hadde greid seg bedre uten Gargamel. Når filmen fokuserer på interaksjonen mellom smurfer, fungerer den bedre. Rivaliseringen mellom Brillesmurfen og den mer sporty Heftigsmurfen har god dynamikk, Klønesmurfen har noen morsomme scener, og får også lov til å være litt kul i en scene uten at det virker for påtatt. Og selv om filmen anstrenger seg vel mye for å selge oss ideen om Smurfeline som en konfliktfylt heltinne, har hun atskillig med personlighet her.

Visuelt er Den hemmelige landsbyen praktfull, et fargesprakende eldorado av planter, dyr og landskap. Skal du se den på kino er det nok best å velge en 3D-forestilling for virkelig å kunne suge til deg inntrykkene. Animasjonen er glatt og plastaktig, men det kler egentlig smurfene og deres verden. Og etter de klossete forsøkene på å plassere smurfene i den virkelige verden i filmene fra 2011 og 2013, føles dette i grunnen litt forfriskende.

En detalj som pussig nok er fjernet i dialogen, er smurfenes tendens til å erstatte tilfeldige ord med «smurf». Hvorfor rokke ved et så grunnleggende kjennetegn? Det ødelegger litt av autentisiteten.

Som sagt, potensialet er der. Men skulle Den hemmelige landsbyen noen gang få en oppfølger, bør den i alle fall prøve å besvare flere spørsmål, f.eks. om hvordan gutte-og jentesmurfer ble atskilt. Og kanskje de skulle bruke en annen skurk enn Gargamel.