Anmeldelse: Smile

Smile gir smilet en betydelig mer forstyrrende betydning.

Dr. Rose Cotter (Sosie Bacon) jobber på en psykiatrisk avdeling som psykolog. I en traumatisk hendelse med en pasient opplever Rose i ettertid at hun hallusinerer.

Hun ser skremmende skikkelser som hun ikke har noen forklaring på. Godt gjemte traumer og ondskap kommer frem i lyset. Rose må gjøre alt hun kan for å unnslippe ondskapens stramme grep.

Smile er regissert av Parker Finn som tidligere kun har hatt regi på kortfilmer som The Hidebehind (2018) og Laura Hasn’t Slept (2020) som Smile er basert på.

Smile er en veldig grafisk film, spesielt åpningsscenen kan sette en støkk i noen. En blodig og forstyrrende drapsscene setter virkelig tonen for filmfortellingen.

Filmens kameraføring i de meste kreative øyeblikkene minner sterkt om The Empty Man (2020).

Sosie Bacon spiller filmens hovedrolle. Sosie Bacon har for det meste holdt seg på TV-skjermen og har roller i serier som Mare of Easttown (2021), Scream (2015-2019) og 13 Reasons Why (2017-2020). Smile er dermed blant en av hennes første ledende roller i en film.

Sosie Bacon gjør en knallgod figur og er den superlimet som holder filmen sammen. Hun er svært klar og tydelig i sin skuespillerprestasjon som gjør det lett å investere seg i hennes karakter.

Det er interessant å se hvordan psyken til Rose Cotter utvikler seg gjennom filmen. Sosie Bacon gjør sitt ytterste for å selge den forskrudde og paranoide sinnstilstanden. Hun får frem traumer og paranoia som blir merkbart verre utover filmens spilletid. Det er tross alt ikke så lett når ingen tror på deg.

Smile bringer sammen et rollegalleri som består av blant annet Jessie T. Usher fra The Boys (2019-) og Kyle Gallner – som hadde en stor rolle i den ganske så middelmådige nyinnspillingen av Nightmare on Elm Street (2010).

Det er ingen av disse skuespillerne som skiller seg spesielt ut. Sosie er den som driver historien fremover. Hennes medskuespillere kan kun beskrives som brikker i et parti sjakk.

Disse karakterene har lite personlighet og ikke så mye de skulle ha sagt, men det krever ikke manuset heller. Karakterene rundt Rose Cotter eksisterer rett og slett kun som en ressurs for Rose i hennes kamp mot sine indre demoner.

Smile er en god blanding mellom psykologisk skrekk og monsterfilm. Filmen har for det aller meste mer enn gode nok effekter til sitt formål. Spesielt i filmens klimaks som tar litt ev en u-sving. Det spilles effektivt på body-horror og skumle monstereffekter som uten tvil vil gi publikummet ståpels.

Lydsporet er atmosfærisk og fylt med basstung musikk som omtrent er aktiv hele tiden. Musikken bygger alltid opp til noe selv om det ikke nødvendigvis skulle føre til noe som helst.

Smile har dog et par problemer som hindrer den fra å være en minneverdig og «unik» opplevelse.

Smile er en forutsigbar film og kan beskrives som en klassisk poplåt eller en-berg-og-dal-bane med bestemte og fastlåste høydepunkter. Om dette ikke er din første skrekkfilm så skal det ikke mye til å gjette seg frem til når de aller fleste av filmens skrekkøyeblikk kommer.

Filmen starter med å bygge litt mer opp til skrekken. Det går svært langsomt med oppbygningen som ikke nødvendigvis kommer sammen med en høylytt lyd. Dette kastes fort ut av vinduet når ballen begynner å rulle.

Du bombarderes med øyeblikk som bygges opp til med en høy lyd og deretter skremmes man ved å hoppe i setet. Det føles som et eneste stort maraton. Det er ikke alltid det er snakk om noe skummelt heller.

Noen ganger bygges det opp til noe skummelt som ikke er skummelt og andre ganger bare svinner det hen til intet.

Når filmen er så avhengig av kortvarig skrekk blir publikummets reaksjon svært kortvarig, spesielt for skrekk-veteraner som har sett dette utallige ganger før.

Filmen er bygd opp som en klassisk poplåt med vers og deretter gjentagende refreng. Det er nesten så man kan telle i takt akkurat når filmen vil skremme deg. Dette er ikke å overraske publikum.

Dette er å ta en tilnærming som forbereder publikum på noe som kommer eller ikke kommer. Det er ikke nødvendigvis noe galt i litt kjapp skrekk, men det blir mindre og mindre effektivt for hver gang og ikke minst utmattende i lengden.

Smile fikk meg allikevel til å enten hoppe litt i setet eller få et kaldt gufs nedover ryggen opptil flere ganger.

På forhånd var jeg forberedt på at dette skulle ligne en del på Truth Or Dare (2018), men det viste seg fort at filmen har dratt lånekortet andre steder.

Smile har markant flere likheter med filmer som It Follows (2014) og The Ring (2002). Det er til tider så likt at det føles som om ctrl + c og ctrl + v har blitt brukt flittig for å skape en film som totalt sett ikke har en eneste original idé.

Dette kunne vært helt greit, men man setter tross alt listen en del høyere når en man tar konsepter fra andre filmer i samme sjanger. Det forventes nærmest at filmen kan levere et like bra om ikke et bedre resultat, iallfall i min bok.

Smile spiller også på klisjé etter klisjé som for eksempel mørke og skumle rom for å komme i stemning.

Med et fastlåst og forutsigbart mønster og store likheter til andre kjente filmer ender Smile opp med å levere publikum et fåtall med store overraskelser.

Smile ville i lengden ha tjent på å ha et større fokus på oppbygd stemning som virkelig sitter lenge istedenfor kjappe grøss som fort glemmes.

Med dette tiltaket ville filmen endt opp med å bli mer intens for en betydelig større gruppe med skrekkentusiaster. istedenfor tilfredsstiller filmen kun den gjennomsnittlige demografien som Smile åpenbart sikter seg inn mot.

Jeg ser for meg at Smile vil gå sin seiersgang på kino og skremme vettet av ungdommen i to timer, men vil fort glemmes i etterkant. Dette er tross alt en popcorn-film i sin reneste form.

På hjemmemarkedet, etter kinorunden, har jeg derimot ikke noen tro på at Smile kommer til å bli den største vinneren. Spesielt tatt i betraktning at filmen er svært avhengig av et godt anlegg som folk flest ikke har.