Anmeldelse: Siste streif av kjærlighet

Kan kjærlighet til hunden din også føre til romantikk? Det er lenge siden jeg har sett en så koselig og hjertevarm film som den nye dramafilmen til Paul Morrison. Filmen har et eldre par i sentrum av det hele.

Dave, spilt av den britiske komikeren og skuespilleren Dave Johns, er en pensjonert psykiatrisk sykepleier som får dagene til å gå ved å lufte sin nydelige schæfer Tillie.

Livet blir snudd på hodet da han møter en kvinne med en liten hund. Fern spilles av den britiske film og teaterdivaen Alison Steadman.

Deres første møte er slett ikke hyggelig og skjer altså mens de lufter hundene sine. To hundepersonligheter kræsjer! Og menneskene? Vel, i løpet av noen uker støter de stadig på hverandre.

I et slags dagbokformat utspilles filmen der hver luftetur blir nummerert, i alt 23 stykker. Ved hjelp av tid og myke stier, iført fornuftig fottøy går vennskap etter hvert over til en romanse.

Forfatter og regissør Paul Morrison lager et mykt portrett av kjærlighet mellom et par i livets høst.

Til tross for at det hele ser ut til å være enkelt på overflaten – både når det gjelder handlingen og filmstilen – er det faktisk langt fra det, omtrent som livet i seg selv. Denne filmen viker ikke unna de virkelige problemene som kan påvirke eldre mennesker.

Regissør Paul Morrison håndterer følsomme emner som sorg, ensomhet og vanskeligheter med foreldre veldig delikat, og bør absolutt applauderes for å gjøre det. Skuespillerbesetningen er også fantastisk; Dave Johns gjør Dave til en veldig varm, jovial karakter, og skildrer likevel perfekt den nyanserte frustrasjonen han føler over urettferdighetene han står overfor. Alison Steadman er en skuespillerinne som ikke kan gjøre noe galt i boken min – hun har vært fantastisk i hver rolle jeg noensinne har sett henne i (Gavin & Stacey, Pride & Prejudice og Shirley Valentine for å nevne noen få), og  Siste streif av kjærlighet er ikke noe unntak. Hundene er også flotte!

Johns og Steadman har ingen gnistrende kjemi, eller i det minste ikke så mye som hver av de har med hver sin hundekamerat.

Likevel er det forfriskende å se en film som skildrer romantikk i sen alder med slik ærlighet og vennlighet – og spesielt i måten den anerkjenner all bagasjen eldre mennesker bringer til et forhold.

Det er også noen vel observerte detaljer, spesielt når det gjelder de flyktige vennskapene hundevandrere har med hverandre, samt mangfoldet i Londons befolkning.

Landskapet er vakkert badet i solskinn, og deler av historien kretser også rundt den store og veloppdragne schæferhunden og den støyende terrieren, Henry.

Hundene speiler på sett og vis sine eieres personlighet på en sjarmerende måte. Morrison trekker deg inn i historien på en måte som gjør at du blir komfortabel med det søte forholdet mellom Steadman og Johns. Du tror at du vet hvordan det hele ender, men så snur det hele seg. Han tar en avstikker vekk fra alt det behagelige og romantiske, med intriger, avvisning, tillit og tilgivelse og han krydrer det hele med et hint av samfunnskritikk.

De to hovedpersonene har en spennende kompleksitet. Dave er vennlig og pratsom, men skjuler en usikker og føyelig mann, mens Ferns skarpe tunge skjuler en dyp varme og skjør sårbarhet. Selv om det er ingen av de som søker kjærligheten så ønsker de den velkommen, men evner de å ta den imot? Det hele gir et partnerskap på skjermen som er vakkert observert, ømt og følsomt, men som aldri blir veldig spennende.

Det er sider av filmen som er veldig konvensjonell. Her trekker jeg frem landskapet og lydsporet – og jeg skulle inderlig ønske at Morrison hadde tatt noen flere sjanser både med bilde og musikk. Da ville han matchet filmens potensiale som ligger i de fantastisk rutinerte skuespillerne. Mye havner på Johns og Steadmans skuldre her, men de takler presset han legger på dem der de bærer filmen. De tar publikum med seg inn i sin intime verden.

Likevel ser fortellingen ut til å miste tempoet etter en stund. Så mye av historien dreier seg om «vil de / vil de ikke»-velge hverandre.

Denne dynamikken mellom Fern og Dave kan for noen bli litt kjedelig. Selv om nøling er forståelig fra en part, er det til tider noe uforklarlig omskiftende over en av karakterene, og dette hindrer filmens flyt.

Akkurat når vi føler at de virkelig kommer et sted, er de tilbake til start igjen. Det er vanskelig å inngå et nytt forhold når du har blitt såret før, og det blir tydelig at noen bærer på hemmeligheter.

Dette vil for mange være lett å gjenkjenne, men noen ganger gir det ikke den mest spennende kinofilmen.

Samlet sett er Siste streif av kjærlighet  hjerteoppvarmende og hjerteknusende i like stor grad. Det er noen virkelig flotte øyeblikk, og noen fine detaljer som når turens nummer blir bildetekst på skjermen, slik at vi kan plotte tidslinjen for forholdet deres.

Selv om det noen ganger føles usammenhengende og mangler tempo, gjør det en deilig forandring å se en mer moden romantikk på skjermen, og her gis definitivt mat til å tenke på viktige sosiale spørsmål. Litt mer dristighet hadde tatt filmen til et ekstra øye på terningen.