Anmeldelse: Silence

Silence er Martin Scorseses nyeste film om religion og tro.

Silence er et filmmirakel som tok 28 år å lage. En omtenksom og visuelt slående film som gir innsikt i tro og moralitet.

Martin Scorsese har aldri lagt skjul på sin besettelse med religion og katolsk skyld. Han elsker å stille spørsmål om tro og religion gjennom film. Helt fra sin aller første film Who’s That Knocking at My Door finner vi katolisisme som hovedtema. Med The Last Temptation of Christ laget Scorsese sin mest kontroversielle film, med en skildring av Jesus som fristes av synd og seksualitet.

Nå får vi endelig Scorseses drømmefilm, en adaptasjon av Shusaku Endos roman med samme navn. Silence blir ikke like kontroversiell som The Last Temptation of Christ, men den er likevel en provoserende film.

Filmen er satt til 1600-tallet, en tid der kristendom ble forbudt i Japan og kristne ble forfulgt. To jesuittprester, Sebastião Rodrigues (Andrew Garfield) og Francisco Garrpe (Adam Driver) drar til Japan for å lete etter deres savnede mentor (Liam Neeson).

Helt fra starten føler man at filmen har stor betydning for Martin Scorsese. Den er laget med et nitidig arbeid for å sikre at hver minste detalj er gjort riktig. Fra produksjonsdesign av enkelte landsbyer og religiøse symboler, til kostymedesign som reflekterer japanske kulturen fra 17. århundret- man føler at denne filmen ble laget med stor glede.

Det mest betydelige av dette detaljarbeidet er bruken av stillhet i filmen. Silence lever ikke bare opp til tittelen, men den bygger også opp rundt hele opplevelsen som omhandler konseptet stillhet. I filmen ser vi hvordan karakteren til Andrew Garfield sliter med å være vitne til hvor mye kristne lider under japansk tortur. Han kan bare se og lure på hvorfor Gud blir taus gjennom hele ildprøven.

Vi opplever den samme tausheten med en ortodoks bruk av musikk. Ekteparet Kim Allen Kluge og Kathryn Kluge har laget minimalistisk musikk som blander musikkinstrumenter med naturlyder. Resultatet er en idérik og kreativ blanding av partitur og lyddesign så subtil at mange ikke kommer til å få med seg at det faktisk er musikk.

Andrew Garfield fikk en Oscar-nominasjon for sin rolle i Hacksaw Ridge, men han fortjente den egentlig for rollen i Silence. Han selger den indre konflikten i sin prestasjon. Garfield tar deg inn i prestasjonen slik at du føler alt han føler. Selv om aksenten hans er upålitelig og distraherende, virker Garfield som at han er skapt for rollen.

Og det er nemlig denne konflikten som driver Silence. Scorsese laget en sjele-ødeleggende film som provoserer publikum med spørsmål og moralske dilemmaer vi får aldri svar på. I stedet sår filmen tanker i hodet ditt og lar deg vurdere meningen selv.

Er japanere bare brutale monstre? Eller er det rett av dem å ønske og renske Japan for vestlig innflytelse? Som katolsk er filmen følelsesmessig resonans.

Filmen er en opprivende skildring av Guds taushet, og tvilen hver kristen opplever. Hvor er Gud? Hvorfor stopper ikke han dette? Denne er en film som vil at du ser nærmere på din egen tro, eller mangel på tro.

I en film der vi ser lange sekvenser med tortur, kan skjønnhet være det siste man tenker på. Likevel er Silence helt nydelig å se på, med Scorseses sine karakteristiske fugleperspektiv-vinkler som representerer Guds øyne.

Filmen balanserer veldig personlige nærbilder med vakre naturlige bakgrunner og atmosfæriske landskapsbilder. Silence sørger for at du føler deg like liten og maktesløs som karakterene.

De aller fleste kommer til å ha problemer med filmens lang varighet. En nesten tre timer lang dramafilm som ikke inneholder gangstere, skyting eller kokain? Dette er gjort med vilje.

Silence er like langsom som torturen karakterene utholder. Dette er en type film som tester deg, og som utfordrer deg til å se og oppleve den. Man kommer ut av kinosalen og føler at noe har forandret seg dypt inni deg.

Stor takk til Stavanger Kino for presseadgang.