Anmeldelse: Sicario 2: Soldado

Sicario 2: Soldado er en ganske meningsløs oppfølger som føles ujevn. De går for større og mer, men det engasjerer ikke.

Den første Sicario er en film jeg fant helt grei. Regissert av Denis Villeneuve og med Emily Blunt, Josh Brolin og Benicio Del Toro. Noe av det som frustrerte meg mest med den første filmen var hvor unødvendig karakteren til Emily Blunt var. Det eneste hun gjorde var å se på det som skjedde i filmen. Man skaffer ikke en skuespiller av hennes kaliber også får du henne til å gjøre ingenting. En annen ting som irriterte var Villeneuves trang til å putte inn en twist. Det er spesielt irriterende når twisten såpass åpenbar, men det skal likevel behandles som det er overraskende. Det er noe Villeneuve gjør i alle filmene sine. Bortsett fra det så var det en helt grei film, men ikke en jeg går rundt og tenker på. Jeg kjedet meg ikke veldig under den, og det er det utgangspunktet jeg har når det kommer til Sicario 2.

I Sicario 2, så er ikke Denis Villeneuve lenger bak kamera. Emily Blunt er ei heller foran det. Det er fortsatt samme manusforfatter, Taylor Sheridan, som skrev den vindunderlige Hell or High Water, så jeg hadde et bittelite håp om at kanskje jeg ville like denne bedre enn den første. Josh Brolin og Benicio Del Toro er nå hovedrollenene, og regi er tatt over av Stefano Sollima. Sollima har lagd narkorelaterte filmer og har god erfaring med mørke krimdramaer, som Suburra (2015) og Gommorrah (2014) så det burde jo passe denne type film ypperlig. Et godt stykke mørkt krim drama er alltid godt å se.

Filmen er dessverre bare så som så. Jeg vet ikke helt hva det er meningen jeg skal sitte igjen med når filmen er over. Den prøver veldig hardt å være mer sjokkerende enn den første filmen. Åpningen setter tempoet for hvordan type film dette er og den vil nok vekke noen reaksjoner. Problemet er at filmen egentlig ikke går noen steder. Den ender opp i stor grad der den begynte, og vi får ingen store innblikk i grensepolitikken mellom Mexico og USA. Det er også litt vanskelig å vite hvor filmens standpunkt er. Det kan lett tolkes begge veier. Både at de de som prøver å rømme til USA er terrorister, men også at kanskje det er den strenge politikken til USA som er med å skape forholdene hvor narkokartellene kan blomstre.

Jeg vet ikke helt hvor alle karakterene hører hjemme i denne filmen. De bruker karakterer som jeg føler ikke bidrar med så mye eller gjør det unødvendig komplisert. De prøver å skape en form for sympati for begge sidene i denne krigen, men de vil så mye at det blir aldri noe ordentlig dybde i hva de prøver å vise oss. Det er flere valg de gjør i Sicario 2, som i seg selv kunne vært en egen film, men som her blir litt halveis gjort. De har villet alt for mye, så ingenting funker ordentlig.

Jeg skal ikke si at det er helt umulig å se standpunkter i filmen. Det er en ganske stor fordømmelse til hvordan USA forholder seg til innvandrere, men problemet er vel at det kan til tider virke som at det er med god grunn. Men det er kritikk til «føre var» strategi som USA fort kan begi seg ut på, selv uten alle faktaene på bordet.

Dette hadde absolutt ikke trengt å være en Sicario oppfølger. Det kan hende den hadde fungert bedre om den hadde stått på egne bein. Bortsett fra Josh Brolin, Benicio Del Toro og noen andre mindre karakterer, er det ingenting som egentlig binder denne til Sicario. Det er jo tematikken, men det er jo i seg selv et brennhett tema om dagen, så det er ingen grunn til at de ikke kunne lagd denne som en selvstendig film. Jeg tror det kunne gitt den litt mer pusterom, og kanskje litt mer fokusert.

Dette er en gravalvorlig film. Det ytterst lite humor, og det som var der falt veldig flatt. Ja, det er et alvorlig tema, men det blir for min smak alt for dystert og traust. Det som skjer er ikke interessant nok for meg til at jeg blir revet med.

Den første Sicario hadde en scene som folk hele tiden tar opp som en intenst og sykt spennende scene. Når de skal kjøre gjennom grensen. Sicario 2 prøver å ha mange sånne typer scener, hvor de vil du skal sitte ytterst på stolen din og bite negler. Det er nesten som plottet er til for å kunne skape sånne situasjoner. De funker ikke sånn veldig. Hvert fall ikke for meg. Det er jo litt synd.

Det er sikkert et budskap her inne, og det virker som man skal tenke det på slutten, men jeg fant det ikke. Kanskje det gikk over hodet mitt eller kanskje filmen ikke gjorde det tydelig nok.