Anmeldelse: Sannheten

Sannheten (eller La Vérité som er originaltittelen) er den japanske regissøren Hirokazu Kore-edas første film laget utenfor hjemlandet.

Kore-eda har tidligere regissert bl.a. Nobody Knows, Like Father, Like Son og Shoplifters.

Sistnevnte ble Oscar-nominert for beste utenlandske film og mottok Gullpalmen i Cannes.

Filmene hans tar ofte opp familiære temaer. Sannheten er av Kore-edas signatur; spennende familiedynamikk og menneskelige relasjoner.

Filmen handler om sannhetene hver enkelt av oss skaper gjennom selektiv hukommelse. Ifølge Catherine Deneuves karakter kan man ikke stole på egne minner.

Sannheten viser i poetisk form én families ulike oppfatninger av samme hendelser, og hva som skjer når ulike sannheter møtes.

Den aldrende skuespilleren Fabienne (Catherine Deneuve) er i sluttprosessen av utgivelsen av sine memoarer.

Datteren Lumir (Juliette Binoche) kommer med mannen Hank (Ethan Hawke), og deres datter (Clémentine Grenier) fra New York til Paris, for å feire utgivelsen.

Her går det i fransk, og noen få setninger på engelsk.

Det er tydelig at mor og datter ikke har sett hverandre på en stund, og bokutgivelsen, med dens løgner og utelatelser, trigger en konfrontasjon mellom dem som har påvirket begge i lang tid.

Catherine Deneuve (f. 1943) briljerer i rollen som aldrende filmstjerne – som hun jo sannelig er også, i virkeligheten.

Hun fremstår som en ordentlig diva med en knusende ærlighet. Man kan nærmest forestille seg at det er slik hun oppleves i virkeligheten. Sannsynligvis er det nok en konstruert sannhet av mesterregissøren, som fungerer veldig fint i filmen.

Det er tydelig at Binoches karakter forsøker å holde moren på avstand, men mislykkes like tydelig i dette. Søken etter bekreftelse og kjærlighet er svært tilstedeværende.

Fabienne er en skuespiller til ut i fingertuppene, og det virker å ha vært vanskelig for Lumir å ha en mor som det er vanskelig å vite om uttrykker virkelige følelser, eller er i en rolle. Man kan aldri anta at hun formidler virkelig følelser, men kun driver med skuespill. Som konsekvens føler Lumir seg forsømt, og mener Fabienne har sviktet i morsrollen.

Likevel klarer Binoche og Denevue å formidle et kjærlighetsbånd mellom mor og datter, gjennom mesterlig skuespill. Det er fantastisk å se to av Frankrikes mest bejublede skuespillere sammen på lerretet for første gang. Bare dette dynamiske samspillet dem i mellom er vel verdt kinobilletten.

Ethan Hawke spiller en middelmådig og alkoholisert skuespiller, som er gift med Lumir. Han får ikke mye plass i filmen, men er troverdig når han først er på skjermen. Datteren til Lumir og Hank spilles av Clémentine Grenier, som gjør en sjarmerende rolle. Både Grenier og Hawke fungerer godt som støttespillere til hovedkarakterene, men faller naturlig nok i bakgrunnen.

Det foregår også en filminnspilling i Sannheten, hvor mye av karakterenes tid tilbringes på filmsettet. Filmen inni filmen, er et sci-fi drama hvor Fabienne har en liten rolle. Hun spiller datteren til dramaets hovedkarakter som lever ute i verdensrommet og dermed aldri aldres. Datteren får besøk av moren hvert sjuende år, og aldres (siden hun bor på jorden) mellom hvert visitt.

Mye av Sannhetens handling foregår rundt eller på settet til innspillingen, og tar gjerne litt for stor plass. Men tiden tilbragt her fungerer som en måte å observere Fabienne på. Aller best trives hun foran kamera, hvor hun kan spille på følelsesregisteret som hun ikke makter å trekke frem på privatfronten (da det ifølge henne selv er bortkastet å trekke frem disse følelsene, dersom de ikke kan benyttes i en scene).

Regissøren skildrer nok en gang familiedynamikk på en emosjonell og engasjerende måte, uten å ty til overdramatiserende grep.

Veien fra Japan til Paris kan virke skremmende lang, men Kore-eda beviser at hans tematikker kan overskride kulturelle konnotasjoner, og fremstår universelle.

Sannheten er en lav tempo film, uten på noen måte å være kjedelig. Her ulmer ting under overflaten, og mye kan uttrykkes gjennom blikk og treffende småkommentarer. Gjennom handlingsforløpet er det mange spennende og interessante samtaler mellom karakterene.

Sannheten er en glitrende film, som engasjerer hele veien gjennom. Samspillet mellom Binoche og Denevue er fantastisk, og løfter filmen til nye høyder.

Kore-eda har igjen truffet noen familiære nerver, som gjør at filmen sitter igjen lenge etter rulleteksten er ferdig.