Anmeldelse: Sanctorum

Hvordan kan man filme det usynlige? I denne filmen prøver man på det, og det lykkes temmelig godt!

Det har blitt sagt om Sanctorum at den er et «kall for fred og harmoni i vårt land.» Og Mexico trenger virkelig det.

Sanctorum er en film om krig, tap, åndelighet, en honnør til bonden og et bud om verdens ende.

For de som fortviler over hvorvidt menneskeheten ødelegger seg selv, hverandre og kloden, så er dette en vakker, men urovekkende fabel.

For her ender alle i samme båt. Soldater, bønder, barn og kvinner – alle er vi like.

Med tanke på konnotasjonene fra naturen, skogene, brannene, bøndenes vanskeligheter, regjeringens uaktsomhet overfor urfolkssamfunn og deres sårbare status i dagens verdens, presenteres en kompakt montasje som knytter dem alle sammen.

Josua Gil, kjent for La Maldad (2015) og Violentos Recuerdos (2007) gir oss en ny filmopplevelse under Film fra Sør-festivalen 2020 i forbindelse med deres fokus på meksikansk film.

Det er ingen sterk historiefortelling som løfter denne filmen for meg, men overveldende bruk av stillhet, lyd og en annerledes men effektiv kameraføring.

Regissøren blander det hedenske og det bibelske på en fin måte og det meksikanske urfolkets folklore. Det er en grunn til at den har inspirert vår halloweenfeiring.

At Gils er dyktig på kinematografi er tydelig her han mesterlig følger kontemplative fargepaletter for å forsterke stemningene i filmen.

De fantastiske lydeffektene, som inkluderer minimalt med bakgrunnsmusikk, de skarpe skuddene fra skytevåpen, rasling av blader, klagen fra himmelen ledsaget av den tilsynelatende uhørte lyden av trompeten og den illevarslende fortellerstemmen er laget av Sergio Diaz (som er kreditert for filmer som Roma og Pan’s Labyrint).

Til sammen gir de filmen en uhyggelig kvalitet. Med sitt fantastiske første skudd av den nydelige himmelen etterfulgt av en hjemsøkende, hviskende røst gir seerne en gruvekkend,  men dog vakker stemning.

En liten by ligger i utkanten av krigen mellom militæret og narkokartellene og i sentrum av denne finnes en fire år gammel gutt.

Gutten har en ømhet over seg og når han gråter er det vanskelig å ikke gråte med ham. Fireåringen representerer menneskeheten, som alltid er på jakt etter noe, han er tapt, men samtidig ledsaget av naturen og dens egne følelser og tanker. Han er skjør, men modig. Et barns skrik inn i skogen, for å returnere moren som har forsvunnet, utløser naturens vrede på en ganske utenkelig, men metaforisk troverdig måte i vår nåværende miljøkrise.

Hvis man har sett Aronofskys mother! (2017) , ville man vite hvor langt Moder Jord kan gå for å beskytte barna sine, og denne metaforen ser ut til å falle på plass i Gils verden.

Når man ser på Sanctorum, vil man lett bli minnet om vanskeligheter, fattigdommen og sorgen som er skildret i Brian Desmond Hurst-filmen Riders to the Sea“(1935).

I likhet med Riders to the Sea, er det en vàr uro og noen illevarslende skyer på himmelen over dette samfunnet.

De korte dialogene som avslører landsbyboernes knipe, de revolusjonerende leksjonene som ble undervist i klassen til de unge studentene og de korte meldingene på det trådløse mobilnettet, er alle et tegn på Gils visjon.

Det er veldig lite å spille på med handlingen og et enda smalere rom for karakterutvikling fordi ingen individuelle karakterer eller verdslige scenarier i denne filmen er viktig.

Naturen er den samlende tråden som gjør filmopplevelsen til en enhet som utvikler seg og til slutt overvelder meg.

Å se en film om narkovolden i Mexico som ikke er avhengig av den levende skildringen av menneskelig brutalitet, men som heller fokuserer på den mystiske kontrollen naturen har over livene til disse sårbare menneskene med spirituell tro, er en uvant opplevelse. Man er snarere vant til visuelle medier som forherliger den makabre brutaliteten som kartellene påfører landet.

Selv om denne filmen ikke ser ut til å være en lett fordøyelig sak, er den absolutt verdt tiden og energien. Spesielt for de som er villige til å se utover stereotypene knyttet til denne sjangeren. Denne filmen ligger i drama og fantasysjangeren og den gir en stemme til de som ikke har en. Både natur og urfolk  ber om handling ellers varsles en katastrofe.

Til tross for at familiene i denne fjellbygda lever farlig så kan man bare ane alle drapene. Men frykten deres, den følte jeg! En film som gir Halloweenstemning til de som er lei skumle filmer av det forutsigbare slaget.

Sanctorum vises under Film fra Sør 2020 den 2. november 2020.