Anmeldelse: San Andreas

Mye fint å se på mens San Francisco går under, men San Andreas er likevel ikke mye å skryte av, mener KINOMAGASINETs anmelder.

Selv ikke en klippe som jordnære «The Rock» kan redde San Andreas fra å være nesten katastrofalt uutholdbar som filmopplevelse.

Men når jeg likevel velger å gi katastrofefilmen hele tre terninger, er det ikke for å være snill, men for å faktisk anerkjenne minst to fantastiske ting med den eksplosjonsartede filmen til regissør Brad Peyton. Hadde det ikke vært for de to, så ville det nok blitt bare én stakkarslig terning.

Så, det blir kun prikker på terningen for hvert av disse momentene:

1. Lyden. San Andreas er den nye Dolby Atmos-referansen. Når glass, stein, betong, jordmasser, bølger, vind – you name it – suser gjennom luften, ned i jorden og hele San Francisco kollapser i en gedigen lapskaus av masseødeleggelse … Når Dwayne Johnson med hevet brystkasse og falkeblikk styrer sitt snertne helikopter gjennom myriader av farer … Da, og bare da, er det at man ene og alene kan bli lamslått av lyddesignet. Ja, det er på grensen til å bli for mye av det gode – også på dette området – men med San Andreas er opplevelsen det bransjen skryter av at den skal være. Dette er «immersive». Det er altoppslukende, du er fanget i lydorgasmenes rike. Ganske så rått.

2. Effektene. Mer virkelighetsnært og ekte har jordens undergang ikke før vært vist på film. For vi har jo sett «alt» dette tidligere, i uttallige varianter. Så den eneste, men likevel mest vesentlige, forskjellen denne gang er at det er enda mer overbevisende og fotorealistisk. Det er så bra laget at det nesten er umulig å se effektene, om man da klarer å hengi seg til the suspension of disbelief som filmen så hardt innbyr til. Dessverre er det umulig å faktisk tro på det som skjer, da filmen ikke henger på greip – så over til neste punkt …

3. Historien. Den er syltynn. Så tynn og så tragikomisk hentet fra læreboken om hvordan skrive en sommer-blockbuster. Med arketypiske klisjéfylte karakterer som enhver publikummer kan identifisere seg med. Alt fra den vesle guttungen, til de to tenåringene, til den skilte husmoren! Ja, så har vi selvsagt den urokkelige klippen av en helt – og den morsomme bihistorien om den ikke helt sprø professoren. For Paul Giamatti i rollen som jordskjelveksperten Lawrence løfter faktisk filmens realismenivå noen høyst nødvendige hakk. Skurken? Foruten Mor Natur, er det selvsagt den sleipe, rike eiendomsmagnaten – Daniel Riddick (Ioan Gruffudd) – som bare har tanke for seg selv når jorden skjelver under føttene hans. Han forlater sin vakre, hjelpeløse stedatter i nødens time og lar andre gå i døden for seg. Hm, det er så vanskelig å gjette seg til hva slags skjebne han vil lide til slutt! Det eneste spenningsmomentet er hvordan! Et bittelite formidlende poeng er at filmen tar for seg noe som rent faktisk kan skje, nemlig at San Andreas-forkastningen i Calfornia, vil forskye seg og skape voldsomme jordskjelv.

San Andreas er på sitt mest hjelpesløse når man som seer egentlig har ingenting annet å se frem til enn hva slags ødeleggelser filmskaperne varter opp med og hvordan. Man vet jo selvsagt at vår helt skal gjenforenes med sin opprinnelige familie. Nå har han jo vist for alle at det er han som er et ekte menneske. Og man vet at alle de personene man velger å fokusere positivt på, skal overleve.

Heltekarakteren er så gjennomført god og uten feil at det blir kvalmt, selv for en som elsker Amerika og digger storslagne Hollywood-filmer.

Det er så å si ingenting som virkelig griper fatt i hjerterota og man føler aldri med karakterene. Men det skal de ha, skuespillerne virker engasjerte og gjør sitt beste ut av tidvis forferdelige replikker. Som når Dwayne Johnsons rollefigur – helikopterpiloten Ray Gaines – svarer forskremte mennesker på hvordan han visste hvordan man kunne overleve akkurat det siste skjelvet vi har vært vitne til. «Finn deg noe solid å lene deg til. Livets triangel». Et eller annet i den duren. Mens eks-kona (Carla Gugino) nyforelsket ser opp på eks-mannen og ikke fatter hvorfor hun forlot denne bautaen av kjøtt og stein til fordel for en karakterløs milliardær. Når det amerikanske flagget i deluxe versjon uten mål og mening draperes utover en destruert Golden Gate Bridge mot slutten kan det bli for mye av det gode, selv for den mest Coca-Cola-glade.

Altså, San Andreas fungerer ekstremt dårlig når noen som undertegnede finner filmen såpass uutholdelig. Jeg elsker jo popcornfilmer, effekter, spektakell, sukkersøte klisjéer! Hva er galt med de, liksom, om de bare fungerer, livet er jo fylt av dem. Men San Andreas er i iveren etter å gå «over the top» – igjen og igjen og igjen – med skjelv etter skjelv, så enerverende irriterende til slutt at man vil bare fort ut av kinosalen og blitt kvitt summingen i ørene.

Er det ingen formidlende omstendigheter? Jo, som min kjære venn og kollega sa etter visningen: «Åpningen var ikke så verst!» Sannelig. Den var faktisk ganske spennende! En ung pike kjørende i et vakkert fjelllandskap, uoppmerksom og med smarttelefonen mer i fokus enn veien, aner man katastrofen. Så overraskes man, og så blir det riktig så nervepirrende. Men etter disse fem minuttene går det bare en vei. Nedover. Når tsunamien river resten av San Francisco avgårde, kan altså våre to helter – det forente ekteparet – kjøre rundt i en liten speedbåt i flatt, horisontalt flomvann. Hallo? Vet dere ikke hvordan byens topgrafi er. Dette er teknisk umulig.

Forresten: for både små og store gutter – og eventuelt andre med slike tilbøyeligheter – er det noe hyggelig å glede seg over, nemlig mor og datter i filmen! Noen liker moren, noen liker datteren, og som meg og min kamerat: Vi likte begge, vi. Eyecandy! Så se frem til mye sublimt og ikke fullt så subtilt etterhvert som vannet stiger og svettedråpene blir flere. Bonus: selveste Kylie Minogue i en hyggelig birolle.

Og 3D-opplevelsen utfylte lydmiksen veldig bra! Andrew Lockingtons orkestrale musikk er også «etter boken», med pauker, tromboner og alle de riktige anslagene. Som igjen bare forsterker min irritasjon over det hele.

Men ellers – dette er altfor dumt. Ved nærmere ettertanke så trekker jeg tilbake det ene terningkastet!

Toern. Over’n out!