Anmeldelse: Rogue One: A Star Wars Story

Rogue One: A Star Wars Story står seg til en sterk femmer, mener vår anmelder.

Den første såkalt enkeltstående Star Wars-filmen har haugevis av referanser til filmserien og er en episodefilm god som noen.

Men forskjeller fra filmene som «henger sammen» er det selvsagt. La deg dog ikke lure!

Denne historien henger veldig sammen med den første Star Wars-filmen, Star Wars (1977), senere omdøpt til Star Wars: Episode IV – A New Hope – uten at jeg skal røpe så veldig mye mer enn det.

Man får ikke den tradisjonelle startsekvensen med en skråstilt tekst. Filmmusikken til Michael Giacchino stjeler bare kledelig beskjedent fra kildematerialet til John Williams, ganske sikkert med vilje. Og til forskjell fra de øvrige filmene så er man her ikke bundet av heltenes skjebne for evig og alltid. Dessverre, vil noen si. Heldigvis og enda mer realistisk, vil igjen andre hevde.

Vellaget – så det holder – er det så visst! Regissør Gareth Edwards (41) var ikke en gang født da Star Wars-skaper George Lucas begynte å skrive ned sin episke romopera, i januar 1973.

Men Edwards – med et toppteam av filmskapere fra Lucasfilm/Disney i ryggen – har hatt alle de hjelpemidlene som Lucas sikkert ville ha gitt alt for å ha på 70-tallet.

Likevel er det nettopp den gode følelsen av original-Star Wars man her åpenbart har siktet seg inn på for alt det er verdt.

Og de har lykkes i ekstremt stor grad. Filmen er nesten irriterende perfekt! Det skal nesten ikke gå an, blir man sittende og tenke.

Her er det minste lille detalj utsøkt. Referansene både til originalfilmen og The Empire Strikes Back (1980) – av mange regnet som den beste i serien – er upåklagelige. Dette er alt fra handling, kostymer, replikker, handlingsforløp og ikke minst kinematografi.

Etter ett påsyn føler man behov for å løpe hjem og sette på Blu-ray-en av «neste» episode, altså 1977-filmen. For dette virket da veldig som en episode tre, før fire, om det da ikke hadde seg slik at episode tre-filmen faktisk var laget. Som den jo er!

Filmfotograferingen er gjort med Ultra Panavision 70 – og dette brede, lekre uttrykket kler filmen perfekt.

Denne enkeltstående filmen utmerker seg også med at vi ikke ser noen jedier i aksjon, med unntak av selveste sjefsskurken Darth Vader i et par uforglemmelige scener.

For de vel bevandrede i Star Wars-universet er jedier skapningene som behersker «kraften» («the force»), enten den er god eller ond. Men «kraften» er likevel et viktig element i historien, som en religiøs overbevisning for opprørerne som kjemper mot det nye imperiet.

Denne åttende Star Wars-filmen henter i rikt monn fra seriens gullgruver, men pløyer også ny mark i form av dypere personskildringer, det være seg om karakteren er på den ene eller den andre siden.

Australske Ben Mendelsohn er et herlig tilskudd til Star Wars-universet, som den ambisiøse Dødsstjerne-sjefen Orson Krennic, og i tospann finner vi hans motvillige kampfelle, Galen Erso – hvor danske Mads Mikkelsen spiller sitt livs rolle. Tross få scener, er han hundre prosent overbevisende. Det eneste som er synd er at vi ikke får flere scener av ham i aksjon som vitenskapsmann.

Skywalker-familien er nesten fraværende i Rogue One. Fokuset er nettopp på Galen Erso og hans familie. Det nye stjerneskuddet heter Felicity Rose Hadley Jones, i rollen som Ersos datter, Jyn Erso. Med årene er vi blitt vant til sterke kvinneskikkelser, og Jyn Erso føyer seg pent inn i rekken. Her gir jeg et stort pluss for en troverdig skildring av hennes vei mot finalen i filmen.

Fotorealismen er sterk, og langt unna nivået i originalfilmene fra 1977-1983 – grunnet teknologiske forbedringer. Det er derfor ekstra rørende å se hvordan man i Rogue One forsøker å være et sjarmerende bindeledd til disse filmene, spesielt i den forventede stjernekrigscenen, med nærbilder av rompilotene og deres replikkutvekslinger. Men også med fotograferingen, utsnittene og stjerneskipsmodellene. Det oppleves ikke «digitalt» på noe tidspunkt, selv om man er vel vitende om at det rent faktisk er det mange steder.

Men noe er digitalt! Peter Cushing er gjenskapt etter sin død i rollen som guvernør Tarkin. En annen legendarisk karakter – jeg skal ikke røpe hvem – er også en «våt digital drøm». Og sannelig anerkjennes også George Lucas’ Star Wars: Episode III Revenge of the Sith, blant annet med Bail Organa-karakteren spilt av Jimmy Smits.

Roboter? Ja, visst! En ny sjarmør selvsagt i form av K-2SO med stemme av Alan Tudyk, og se også opp for en kort gjesteopptreden fra noen andre kjenninger.

Hvis de kommende Star Wars-filmene – som vi skal bli servert årlig, hhv. en episode-film og så en enkeltstående film – holder dette nivået, tror jeg verken fans eller den gjengse kinogåer står i fare for å bli lei av den endeløse stjernekrigingen.

BAND OF BROTHERS: Opprørene ut fra en klassisk opprørsbase, slik vi kjenner de fra originalfilmene.

Filmen ble sett under den offisielle pressevisning i sal Tancred, Filmens hus, i Oslo tirsdag 13. desember 2016, med 3D-bilde og 7.1.-lyd. Distributøren kunne dessverre ikke vise filmen med Dolby Atmos-lyd, som den heldigvis vil foreligge i hos de kinoene som har dette lydsystemet installert i sine saler. Filmen er konvertert til 3D i postproduksjon.