Anmeldelse: Reisen til Yoshino

Naomi Kawase er en av Japans fremste regissører, og hennes forrige film Under kirsebærtrærne (2015) var en utrolig sjarmerende og vakker film. I Reisen til Yoshino tilbys det samme høye kinematiske nivå, men mangler både sjarmen og karakterinvolveringen som hennes forrige film tilbød.

Vision er filmens originaltittel og henviser til en særdeles sjelden plante eller sopp som frigjør sporer kun hver 997 år og kan kurere smerte. Den franske journalisten Jeanne (Juliette Binoche) reiser til Japan på jakter etter denne sjeldenheten. Her møter hun skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase) og de to utvikler en romanse. Vi følger paret i en enfoldig, men pittoresk historie som utspiller seg i en eldgammel japansk skog med overnaturlige elementer.

Juliette Binoche er en fantastisk skuespiller som har et bredt rollegalleri. De siste årene har hun spilt i blockbustere som Godzilla (2014) og Ghost in the Shell (2017), til smalere filmer som Let the Sunshine In (2017) og Sils Maria (2014).

Selv om den franske stjernen ikke nødvendigvis vil garantere et massivt billettsalg, bør hennes tilstedeværelse gjøre Reisen til Yoshino mer markedsførbar enn den gjennomsnittlige Kawase-filmen. Særlig siden mange av regissørens filmer virker å bli satt opp på festivaler som Cannes og Toronto (denne premierte på sistnevnte), på hjemmemarkedet og noen få andre steder.

I Reisen til Yoshino presenteres vi fra første filmramme fantastiske, idylliske bilder av det japanske landskapet som er så fortryllende at man i starten nærmes blendes av skjønnheten bildene viser. Nærbilder og totalbilder av blader, trær, vann osv. er en rød tråd gjennom hele filmen, men det er går en grense for hvor lenge slike repetitive bilder kan holde på interessen. Særlig når filmen ikke har en handling det er lett å gripe.

Man får følelsen av at filmen forsøker å fortelle masse gjennom lite dialog, men her klarer ikke naturbildene formidle det som trengs. Mangel på dialog og i det hele tatt fokus på karakterene gjør det vanskelig å utvikle noe særlig forhold eller empati til karakterene. I tillegg gjøres det sporadiske hopp frem og tilbake i tid som forvirrer mer enn det engasjerer.

Filmens saktegående tempo opprettholdes gjennom filmen, men siden handlingsforløpet er ubegripelig og karakterengasjementet er fraværende oppleves filmen med en spilletid på 1 time og 45 minutter uendelig langdryg. Jeg tror filmen hadde fungert bedre som kortfilm enn en spillefilm.

Selv om Binoche og Nagase er overbevisende og dyktige skuespillere som krever oppmerksomhet, og den idylliske settingen er beroligende å observere, vil det soporiske tempoet og insisterende miljøvernet, blandet med halvmystiske utsagn om livssykluser og drømmer bli litt for mye for de fleste. Reisen til Yoshino er dessverre en film som går i glemmeboken før rulleteksten er ferdig.