Anmeldelse: Red Sparrow

Jennifer Lawrence som Dominika Egorova i Red Sparrow.

Det er sannelig mye lekkert – og grusomt – å se og høre på i denne spionthrilleren, men ikke alt glir like raskt ned som russisk vodka.

Bli med inn i et filmunivers som nesten like godt kunne vært gjort til en 80-talls-kald krigsthriller.

Hvor russerne og amerikanerne fortsatt kjemper som om kommunismen er like blodrød og hvor kjønnsrollemønstret er hardt definert.

Hvorfor la de ikke handlingen til 80-tallet, like godt? Det fatter jeg ikke.

Jennifer Lawrence, som nå er blitt 27 år, har aldri vært lekrere på film enn i denne Francis Lawrence-regisserte spionpastisjen.

Francis Lawrence lagde de tre siste The Hunger Games-filmene med Jennifer (nei, de er ikke i slekt, tross samme etternavn), men jeg tror nok målgruppen for Red Sparrow er mer i Constantine og I Am Legend-publikumsgruppen.

Dog, det begynner å bli lenge siden 2005 og 2007, da de to nevnte filmene var på kino.

Jeg ville så gjerne digge denne filmen, da jeg elsker sjangeren, og det er mye å glede seg over her. Men også mye som er dumt og nesten parodisk.

For problemet er bare at det er så altfor mye som «lugger» i mine ører og øyne.

Det er rett og slett for mange irritasjonsmomenter, som trekker ned gleden av å se en film som skiller seg ut ved at den rett og slett prøver å være tradisjonell og ikke hypermoderne.

Det er lange tagninger, sakte klipperytmer og en herlig lydmiks som gir følelsen av atmosfæren i Russland og Ungarn (samt en miniscene i London).

Komponist James Newton Howard har tatt filmens grunntema med ballett og klassisk musikk (ja, selv Edvard Grieg nevnes og spilles) og laget det som på mange måter føles som nesten en slags 70-talls mysteriethriller.

Det er og blir latterlig, når man begynner å tenke over det, at det snakkes engelsk når karakteren eksempelvis er tysk nazist eller russisk kommunist. Dette er vi jo med årene vant til i atskillige filmer. Men av forståelige kommersielle grunner så kan man akseptere det. Og her gjør godeste Jennifer en for det meste god jobb med snasen russisk-engelsk aksent, som i alle fall gir en større troverdighet til at hun faktisk er russisk ballerina.

Hun har en meget vanskelig rolle. Ikke bare skal hun løfte og bære hele filmen, men hun skal også få oss til å tro at hun som Dominika Egorova – på rekordtid – kan bli utspekulert spionkvinne. Med kroppen som viktigste våpen!

Her må man virkelig ta suspension of disbelief i bruk. Bare akseptere det. Heldigvis er hun ikke fullbefaren med slag, spark og våpen.

Filmen er spekket med herlige støtteskuespillere: Jeremy Irons, Joel Edgerton, Matthias Schoenaerts, Ciaran Hinds, Joely Richardson, Charlotte Rampling og en aldeles herlig Mary-Louise Parker. Overbevisende som beruset amerikansk diplomat, men ikke like overbevisende at hun selger hemmeligheter på floppydisc. Eh, seriøst … i 2018? Og så sitter vår heltinne der og «liksom» skal sjekke floppydiskene på en flat bærbar PC. I think not.

Enkeltscener er helt utsøkte, og jeg liker at filmen tar seg tid, det er ikke et hesblesende tempo.

Men sett i en helhetlig sammenheng blir det nesten latterlig å se scene etter scene etter scene hvor protagonist Dominika røyker, eller hvor ofte hun faktisk må, vil eller kan «bruke kroppen» sin for å oppnå et eller annet. Det er altfor mange nesten identiske scener, slik at effekten utvannes og det blir direkte tåpelig. Ja, vi vet hun er stresset, ja, russerne røyker, ja russerne drikker vodka som om det var vann, og ja, hun vet å bruke kvinnelig list … Eh, vi vet det nå. Takk, takk. Og så var det denne aksenten som smøres tjukt på alle russerne da …

Som en effektiv thriller skal helst både karakterene, og vi som publikum, bli rundlurt, og ja, det blir vi i stor grad.

Det største mysteriet er derimot hvordan Dominika kunne være så smart, så utspekulert, og en så fantastisk spion når hun egentlig var en hardtarbeidende ballettdanserinne. Men det er kanskje noe en oppfølger kan si noe om.

Forøvrig var filmen altfor mørkt projisert i kinosalen vi satt i (sal 1, supersalen, SF Kino Ski), slik virket det i alle fall på oss. Vårt syn er utmerket og vi ser 4K-innhold ofte godt kalibrert i vår OLED-baserte-hjemmekino.

Men om det var slik filmen faktisk skulle vises eller om det skyldes en teknisk avspillingsfeil har vi ikke lykkes å få rede på. Noe var i alle fall galt, og det blir nesten galt å gi filmskaperne «skylden». Men det virket tydelig at de ville få frem en mørk, skyggefull stemning gjennom hele filmen.

Obs! Det er et par alldeles grufulle torturscener i filmen, som igjen understreker at russerne er bad guys and girls, så det holder. Du vet, filmklisjéer – eller er det realisme?

Takk til SF Kino Ski for presseadgang.