
KINOFILM : R.M.N

Konklusjon:
Filmene R.M.Ner en sosioøkonomisk smeltedigel som forsiktig flytter vekten til den samme foten som Mungiu alltid elsker å presse mot halsen din. Resultatet blir en litt for bred historie om tidløs fremmedfrykt bakt inn i lokale skikker og tradisjoner. men alikevel tidsbundet til det moderne Europa.
Eksterne lenker. Les mer hos:
FILMFAKTA
Norsk kinofilmpremiere: 12.05.2023
Skuespillere: Marin Grigore, Judith State, Macrina Barladeanu
Sjanger: Drama
Regi: Cristian Mungiu
Nasjonalitet: Romania
Aldersgrense: 12 år
Språk: engelsk/fransk/tysk/ungarsk/rumensk
Produksjonsår: 2022
Distributør: Another World Entertainment
HANDLING
Noen dager før jul, etter å ha sagt opp jobben i Tyskland, vender Matthias tilbake til sitt hjemsted i Transylvania. Han ønsker å involvere seg mer i sønnen, Rudi, som lenge har vært i omsorgen for sin mor, Ana. Han er også ivrig etter å se sin eks-kjæreste Csilla og opptatt av sin gamle far, Otto. Når to fremmedarbeidere blir ansatt ved den lille fabrikken som Csilla leder, forstyrres freden og fremmedfrykt herjer i landsbyen.
En liten gutt går gjennom en skog full av nakne trær. Han stopper opp og gjør store øyne og løper fra stedet. Hva han får øye på får vi ikke vite – men det får han hvertfall til å slutte å snakke. Så skummelt er det!
Den upretensiøse tittelen R.M.N er det rumenske akronymet for «kjernemagnetisk resonans», både en bokstavelig referanse til en hjerneskanning som finner sted i historien og en tematisk avhandling om hva filmen i seg selv skal gjøre – gi oss en hjerneskanning.
Denne marerittaktige, urovekkende og intrikate R.M.N fra regissør Cristian Mungiu er en god representant for den nye bølgen med gode filmer fra Romania. Denne har klare rumenske New Wave-tendenser, inkludert en dialoglfattig, skånsom svart humor og minimalistisk naturalisme. Disse brukes både på sosiopolitisk dysfunksjon og menneskelige svik i intime relasjoner.
Filmen er lavmælt og dystert om et multietnisk lite samfunn i Transylvania. Det er krefter som er skumlere enn Dracula som er kjernen i dette psykodramaet.
Her ser man en analogi for et råttent samfunn. Det kjennes i grunnen samme følelsen som man kan få om man leser kommentarfeltet på sosiale medier – det er mørkt og tidvis kynisk.
Kraften i Mungius verk er hans forfatterskap. Som så mange østeuropeiske filmer det siste tiåret har han en tydelig moral i det han lager. Man blir oppfordret til å se seg selv i speilet og tenke.
Munguis fortellerstil er like uempatisk og lavmælt som hans tidligere filmer, eksempelvis Beyond the Hills (2012).
Filmens mest gripende hovedscene er et femten minutter pluss lang opptak satt inne i byens kultursenter, der bybefolkningen går inn i fordi kirken ikke gir deres har nok plass til å puste. Det er et vidunder av kreativ harmoni, selv om den mangler den mørke humoren som gir det alvorlige i Mungius tidligere klagesang om hvordan det føles å leve under patriarkalsk undertrykkelse. Ettersom karakter etter karakter får nativistiske samtaleemner, bukker filmen under for nedlatenhet. Det hele vises i ett, kontinuerlig, uavbrutt statisk skudd og gir et varig inntrykk.
Matthias – en arbeider i et tysk slakteri – spilles av den erfarne Marin Grigore. Han er i sentrum av fortellingen. Han reagerer på et rasistisk utsagn med forbløffende og øyeblikkelig vold, og flykter ut i natten. Han havner tilbake i hjembyen, arbeidsledig – stadig vandrende med øks eller skytevåpen. Han lever i et slags stusselig trekantdrama mellom kona Ana (Macrina Bârlădeanu) og den ganske stilige ungarske Csilla (Judith State) Csilla driver en liten brødfabrikk og diskuterer med sjefen sin vanskelighetene med å tiltrekke seg lokale bakere til den lave lønna de tilbyr. De henter derfor heller hjelp fra Sri Lanka. Dette får rasismen til å bruse i landsbyen. Her er mennesker som ikke kan bestemme hvilken raseidentitet blant naboene de misliker mest, eller hvor mye de misliker EU. Det er åpenbart at ikke fremmedarbeidere fra Asia vil ha det lett på et slikt sted.
R.M.N er en dystert nedslående film der mange uventede og drømmeaktige visjoner helt på slutten føles foruroligende. Der åpningsscenen utmerker seg ved den tilsynelatende paradoksale blandingen av det selvsikre og unnvikende som er karakteristisk for rumensk kino slutter ikke filmen med det magesparket som et par av Mungius tidligere filmer gjør. Den graver seg heller ikke inn i karakterenes psyke med samme presisjon. Tross alt er R.M.N en spenningsthriller og den nøyer seg med å la publikum gå på et knivegg av tvil og frykt gjennom store deler av den to timer lange spilletiden.
Den nifse stemningen man starter filmen med får en avslutning i samme emosjonelle landskapet.
Men vemmelsen er på sin plass, for denne filmen er seriøst engasjert i dysfunksjonen og ulykken i Europa som ikke ofte blir rapportert og sjelden anerkjent. Sist jeg kjente på denne vemmelsen var da jeg leste boken «Hjem til Reims» av Didier Eribon, som handler om bevegelsen fra ytre høyre i Europa.
En ting er sikkert. R.M.N er ingen lett film, men Mungius skaper en perfekt atmosfære rundt tunge saker med det vakre landskapet i Transylvania. Det er mange internasjonalt relevante problemer som ruller ut, og man får mye å tenke på etter at rulleteksten er ferdig.
Facebook
RSS