Anmeldelse: Power Rangers

Power Rangers overgår alle forventninger, og blir en underholdende og nostalgisk superheltfilm!

Power Rangers overgår alle forventninger og klarer å bli en kraftig og underholdende blanding av cheesy og mørkrealisme.

For mange 90-tallsbarn var ikke ungdomshelten Spider-man eller Batman, men heltene fra TV-serien Mighty Morphin’ Power Rangers med sine fargerike drakter. Serien var meget cheesy og dum, men også en god del underholdende.

På grunn av dette var forventninger til det trailere solgte som enda en mørk filmomstart ekstremt lav.

Men det skjedde noe morsomt på vei til kinolerretet. Det trailere solgte som den mørke omstarten vi ikke trengte – den kopien av Chronicle eller enda en elendig Fantastic Four vi ikke ønsket – ble bedre enn den hadde noen rett til å bli.

Fra første scenen merker man at Power Rangers blir en opplevelse. I en tidlig scene følger vi Jason, spilt av Dacre Montgomery (som har en forbløffende likhet med Zac Efron), i en forfølgelsesscene. Kameraet panorerer 360 grader inni bilen, så vi kan se Jason, politiet som kjører bak, fotgjengere som nesten blir påkjørt, og tilbake til Jason.

Hvem sier at nydelig kinematografi bare er for DC- eller Marvel-filmer?

Handlingen er så enkel som den kan være, og er trofast til TV-serien. Noe truer med å ødelegge livet på jorden, og fem modige tenåringer blir utvalgt til å kjempe en kamp for verdens overlevelse. Dette betyr ikke at filmen ikke gjør noe nytt.

Manusforfatteren John Gatins (pluss fire andre som får historiekreditt) endrer ting litt ved å gjøre Zordon, spilt av Bryan Cranston (som begynte sin karriere ved å gjør stemme for TV-versjonen), til den første rød Ranger, og en slags skurk. Han også gjør Rita Repulsa til en tidlige grønn Ranger, som kan være en liten forsmak på forfølgeren.

Regissør Dean Israelite forsøker å gjøre de fem tenåringene til en slags Breakfast Club – der en gruppe tenåringer som sliter med litt mer realistiske problemer enn TV-serien, som nettmobbing, seksualitet og autisme, møtes.

Heldigvis lykkes han! Tenåringene gjør gode jobber med sine roller, og de har overraskende god kjemi. Becky G spiller den gule Ranger Trini, og er den første åpne homofile superhelt-karakteren på filmlerretet. Men dette er ikke det viktigste med karakteren.

Det samme skjer med den blå Ranger Billy, spilt av RJ Cyler, som har autisme, men som også er teamets nerd og den morsomste i filmen. Han er den eneste som faktisk nyter å være en Power Ranger. Hans eneste venner er resten av teamet, og han kjenner at det å ha superkrefter og kunne hoppe i luften er rått.

De første 90 minutter av Power Rangers handler om hvordan tenåringene lærer å stole på hverandre og jobbe som et team før de kan få sine superdrakter, og best av alt, sin zord. Filmen forstår at alle venter på å se den gigantiske «megazord», og den tar sin tid med å komme dit. I mellomtiden får vi bli kjent med karakterene og forholdet mellom dem. Filmen får oss til å bry oss om dem.

Men så kommer det alle venter på – Power Rangers må møte og kjempe mot Rita Repulsa, her spilt av Elizabeth Banks. Det er ingen tvil om at Banks hadde det masse gøy med innspillingen av filmen.

Hun er skummel som heks i begynnelsen, og dødelig vakker i slutten. Hun ønsker ingenting mer enn å ødelegge jorden ved hjelp av en krystall som finnes under en Krispy Kreme (?), i den latterligste, fjolleste og kuleste produktplasseringen noensinne. Enten elsker eller hater du alt dette, det er ikke noen andre alternativer.

Så snart Rita dukker opp bytter filmen stil, og blir den cheese-festen vi har ventet på siden 1995. Med en megazord-kamp, cameo-er fra originalskuespillere, til og med en skurk som blir slått ut i verdensrommet.

Trenger du enda mer? Det finnes også en scene midt i rulleteksten som gir en forsmak på hva som kommer. It’s Morphin’ Time!