Anmeldelse: Pixels

Pixels får terningkast fire fra KINOMAGASINETs anmelder.

Pixels er en ren nostalgitripp med røtter til 80-tallets arkadespill og nerdekultur. Men en viss besk bismak henger med under hele filmens historieforløp – akkurat som med en glitch!

Vistnok skal spillefilmen Pixels være innspirert av en kort fransk animasjonsfilm med samme tittel som kom i 2010. Kortfilmen er skrevet og regissert av Patrick Jean. Ideen er god og selv om 80-talls perioden er ganske velbrukt, fungerer spillefilmversjonen passe bra. Til en viss grad!

Adam Sandler (Happy Gilmore, Grown Ups) spiller selvfølgelig en av hovedrollene – Sam Brenner! Det skulle bare mangle, ettersom hans produksjonsselskap – Happy Madison Productions – er med på å skape filmen. Han presterer noe halvhjertet i rollen som Brenner og er denne gang kanskje ikke helt i slaget med sine skuespillerpresentasjoner. Sandler viser en gang iblant sine velkjente karaktertrekk som gjør ham til nettopp Adam Sandler. Om det er humoren og/eller referanser til mange av hans tidligere presentasjoner som gjør det, er jeg usikker på. Han når liksom ikke helt opp.

Med på laget har han også Kevin James (Kongen av Queens, Mall Cop, Grown Ups) som denne gang spiller selveste presidenten, Will Cooper. Faktisk en president som ikke kan lese ordentlig og sliter med enkelte ord/utrykk. Han og Adam Sandler er en velkjent duo og har med Pixels laget hele ni filmer sammen. Noen mer vellykket enn andre og sistnevnte produksjon når ikke helt opp til forvetningene.

Humoren og vitsene er så som så. Noen fraser og sekvenser fenger mer ann andre, men alt i alt er det typisk Sandler/James humor i spissen. For enten så liker du deres humor, eller ikke! Mye av det er ganske oppbrukt, men visse steder i filmen passer det rimelig bra og latter i kinosalen kan bevitne det.

Sam Brenner, Will Cooper, Ludlow Lamonsoff (Josh Gad), og Eddie «The Fire Blaster» Plant (Peter Dinklage) har alle spilt klassiske arcadespill i tenårene. De blir med på en spillkonkuranse hvor det finnes kun en vinner. Alt blir registrert og lagt i en tidskapsel som blir skutt ut i verdensrommet med et ønske om å få kontakt med andre livsformer. Flere år senere må de brått bruke sine egne spillferdigheter fra retrospillene for å prøve å redde verden fra innvanderende romvesener. Romvesene har sett videofeedene som de trodde var en krigserklæring. De sender dermed ned sine soldater innspirert fra de klassiske arkadespillene for å ødelegge jorden. Med på laget får spillerne også hjelp fra en militær ekspert, Violet (Michelle Monagan). For å redde jorden fra dens undergang får vi tre liv og tre sjanser. Taper vi blir vi alle til «piksler»!

Filmen er regissert av Chris Columbus (de to første Hjemme Alene-filmene) og pga. hans CV innen filmverdenen skulle man tro Pixels ville være hakket bedre. Den mangler nemlig sjel. Manuset og plottet er veldig tynt. Det virker som de har tydd til enkle løsninger mange steder og ikke lagt til ordentlig innsats for produksjonen av filmen. Det er halvhjertet hele veien gjennom fra ende til slutt. Det er virkelig synd – for ideen er veldig god og filmen hadde virkelig fortjent mer innsats og glød.

Det visuelle og bruken av CGI er faktisk veldig bra. Det er en av grunnene til at filmen får den karakteren den gjør. Det er stødig og vel gjennomført kamerabruk og føringer. Mange av effektene og sekvensene i filmen er et «must» for øynene. Spesielt gjelder det sekvensen for Centipede og Pac-Man som også gjør seg godt i 3D. Det er detaljer i kulissene som er bra. Arkadeuniformene til nerdeheltene passer utmerket.

Lyden er og imponerende og er blitt utført god arbeid. Det løfter filmen enda et hakk og bedre blir det med velkomponert musikk laget av Henry Jackman (Rive-Rolf, The Kingsmen, Big Hero 6) og velplassert lydspor. Nostalgien blir enda høyere med lyden fra de gode gamle retrospillene. I filmen har de bl.a. tatt med Centipede, Donkey Kong, Pac-Man, Tetris, Frogger, Galaga, Burgertime, Q-bert, Defender, Duck Hunt, Paper Boy, Mario Bros (beveger seg gatelangs) og Space Invaders. Alle klassikere og gode gamle arkadespill. Lady Lisa fra det fiktive spillet Dojo Quest er laget for filmen, men finnes ute i spillversjon for folk å teste ut.

3D-effektene i filmen er ikke til å rope hurra av utover et par scener med Centipede og Pac-Man. Resten blir bare slitsomt og piksler etter piksler blir kastet mot deg som publikummer til du blir uvel og nesten brekker deg i kinosetet. Det er ikke godt nok gjenomført og det er nesten like greit å se filmen i vanlig versjon fremfor å få en mindre god opplevelse i 3D.

Selv med stjerneskuespillere som Sean Bean (Corporal Hill), Dan Akroyd (1982 Championship MC) og Peter Dinklage levere filmen ikke helt opp til forvetningene. Selv om karakterene deres er bare sånn passe er de med på å løfte filmen et ørlite hakk. Tross alt er det komedie. Humoren, vitsene og det klisjefylte innholdet er typisk Adam Sandler og co.

For oss gamle arkadespillere og som har godkjennskap til retrospillene vil Pixels gi oss en god dose nostalgi. Man kan mimre tilbake og få seg en liten latter i ny og ne. Men resten blir bare vrøl og filmen gir deg ikke noe spesielt enn ca. to timer mindre av din dyrbare tid. For de mindre, da snakker vi om generasjonen for dagens niåringer og opp til tenårene, da? De vil nok synes filmen er enda mer super og tøft. Og, det er der de treffer bedre innenfor deres målgruppe. Nettopp med det i tankene får filmen den karakteren den gjør i sin helhet.