Anmeldelse: Pinocchio (Disney+)

Disneys nye rett på strømme-film, Pinocchio, er som ventet visuelt overveldende med en søt historie, men uten mye dybde.

Denne tilpasningen av den klassiske Disney-historien følger den originale historien ganske tett.

Geppetto, en gammel italiensk mann, lager trebukken Pinocchio til minne om sin avdøde sønn. Han sender et ønske opp til en glinsende stjerne på nattehimmelen, som får dukken til å bli levende. Pinocchio får i oppgave å være modig, sannferdig og uselvisk, og legger ut på en reise for å bli en ekte gutt sammen med Jiminy Cricket, samvittigheten hans.

Historien er grei den, selv om vi kjenner den godt! Disneys egen tegnefilm fra 1940 (deres andre helaftens tegnefilm) er en krystallklar referanse. Det finnes mange andre tolkninger også selvsagt av det uritalienske eventyret, senest filmen fra 2019 med Robert Benigni.

Flere ubehagelige karakterer prøver å friste Pinocchio vekk fra den rette sti, og han blir tvunget til å finne veien tilbake, veiledet av Jiminy Cricket. Det er enkelt og søtt, men mangler til syvende og sist dybde. Dette er ikke en historie som får deg til å tenke eller føle mer enn nødvendig.

Mens det er en rekke andre interessante karakterer, er det Pinocchio selv som fremstår som litt enkel. Å være naiv er én ting, men den titulære karakteren ser ikke ut til å ha noen egen personlighet. Han blir slått rundt av andre uten egen substans, selv ønsket om å være en ekte gutt blir ikke tenkt mye på. Pinocchios stemme blir spilt av Benjamin Evan Ainsworth (The Haunting of Bly Manor).

Et av hans eneste overbevisende øyeblikk er scenen der han lyver. Løgnene gjør ham på en eller annen måte mer menneskelig, mer relaterbar og mer tredimensjonal – som en ekte gutt. Hadde de brukt mer tid på slike egenskaper, kunne filmen ha gjort et tydelig poeng rundt hva det er å være ekte og menneskelig. I stedet er det bare ett øyeblikk i filmen og Pinocchio bruker resten av den på å være en søtnos som bare blir involvert i trøbbel fordi han ikke vet bedre.

Jiminys karakter er mer interessant. Han er godt avrundet, vittig og har en jobb som er mye større enn ham selv. Det er spennende å se den lille gresshoppen takle dette oppdraget, og hans utholdenhet er inspirerende. Igjen var det potensial til å komme med et større poeng her, men det unngås. Det hadde vært fascinerende å se Jiminys selvsikre tro på å vite rett versus galt vakle. En ekte moderne tilpasning ville ha nådd flere voksne hjerter hvis vi kunne se Jiminy slite med gråsonene- spesielt siden det er så relevant i dag.

Tom Hanks gjør en nydelig jobb som Geppetto. Aksenten hans ser ut til å veksle mellom italiensk og amerikansk, med et vennlig ansikt og rumlende stemme. Det er vanskelig å ikke elske ham som den medfølende faren han er.

Mens de andre bifigurene ikke får mye skjermtid, har hver enkelt sin sjarm. En som skiller seg ut er Fabiana, en danser i den omreisende teatertroppen Pinocchio befinner seg i. Selv om de nye sangene i filmen ikke er spesielt minneverdige, er Fabianas «I Will Always Dance» et virkelig nydelig spor.

Visuelt sett er filmen fantastisk. Selv om historien ikke klarer å gripe deg emosjonelt, holder den definitivt øynene dine på skjermen. Fra den blå feens spektakulære kjole til Geppettos intrikate treklokker.  Det er mye vakkert arbeid å glede seg over. Spesielt «gledesøya»-scenene er fascinerende – den ser både storslått og skummel ut.

Til slutt må man imidlertid se etter hensikten bak en ny versjon av den gamle filmen. Selv om filmen ser bra ut, tilfører ikke historien noe nytt til originalen. I stedet for å bruke moderne temaer eller perspektiver, var det eneste moderne aspektet av filmen kun noen få spøk og ordspill, som referanser til «influencers» og «Chris Pine». Geppettos klokker var fullpakket med referanser til andre Disney-karakterer, noe som er flott for en BuzzFeed-liste over påskeegg, men som ikke tilbyr mye når det gjelder det store bildet.

Veteranregissør Robert Lee Zemeckis (nå 70 år) er fortsatt en av de beste i mesterligaen og har vært en tidlig pionér innen for filmteknikk, med eksempelvis The Polar Express (2004) og A Christmas Carol (2009). Hans miks av digitalt og menneskelig her mangler derimot den virkelig gode human touch.