Anmeldelse: Pig

Grisebra film – Nicolas Cage jakter på sin stjålne kjærlighet i meditativt drama. Pig er en av de beste filmene i 2021 takket være sin gripende emosjonelle ærlighet og en fantastisk skuespillerprestasjon.

Et kjent hevnthriller-oppsett blir til noe roligere og merkeligere med en uvanlig behersket opptreden fra den store stjernen. Pig forteller historien om Rob (en fantastisk subtil Nicolas Cage), en tidligere kjent kokk som forsvant fra byen for å bli trøffeljeger i en hytte langt inne i skogen. Her lever han av å jakte på trøfler ved hjelp av sin verdifulle gris. Han selger trøflene til den unge leverandøren og vennen Amir ( flott spilt av amerikaneren Alex Wolff), som forvalter råvarer til eliterestauranter. Men en natt blir Rob angrepet av ukjente overfallsmenn og grisen hans blir kidnappet.

På papiret er det noe bevisst naivt med denne filmen – en trøffeljeger søker hevn på den som stjal grisen hans – men i Michael Sarnoskis dempede debut får Cage tid og rom til å være oppriktig atter en gang. Dette er en sjelden opplevelse for ham og en givende en for oss. Denne filmen er ikke betydelig nok til å nå opp til hans karrieretopper, men den er effektivt nok til å få oss til å lengte etter flere forestillinger av denne typen fra Cage. Det er deilig å høre ham hviske i stedet for å rope -noe han har gjort i alt for mange filmer den siste tiden.

Uten andre å stole på enn Amir, drar de to på et oppdrag til Portland for å finne grisen. Men på reisen deres oppdager Amir gradvis mer om Robs tragiske fortid og hvordan han får et nærmere forhold til han enn han hadde forventet.

Da jeg så traileren for filmen, antydet den at historien ville være lik den til John Wick (2014-2022) Det hadde jeg også forventet da det samsvarer med den vanlige arbeidsmåten til Nicolas Cage – å spille på høygir. Men regidebuten fra medforfatter/regissør Michael Sarnoski sikter mot noe langt dypere og mer introspektivt; som ikke bare har lagt en sann perle til Cages filmografi. Men fra de første scenene som er uendelig vakkert skutt – utfolder filmen seg sakte og det blir klart at dette ikke kommer til å bli den hevnthrilleren vi forventer. I stedet blir det et overraskende sørgmodig drama som handler mindre om å få grisen tilbake men mer om å få seg selv tilbake. Det hele blir en uvanlig reise som tar Cage – og oss, dypt inn i den overraskende mørke matverdenen til gentrifiserte Portland.

Når en kjent eks-kokk vender tilbake til en by overfylt med hipster-spisesteder, er han både forvirret og skuffet; men heller enn å leke med enkle mål, gir Sarnoskis oss et nyansert syn på endring, og viser hvordan byen har gått for raskt frem, men også hvordan Robin har blitt hengende i fortiden. Sarnoski prøver å få publikum inn i tankegangen til Rob mens han rusler og lunter gjennom livet sitt på et sted med antatt tilfredshet. Selv om det kan høres pretensiøst ut eller antyder arthouse-tendenser som kanskje ikke treffer det brede publikum umiddelbart, klarer Sarnoski å fordype publikum med ettertenksomt tempo og minimal men effektiv bruk av musikk.

Cage er bemerkelsesverdig behersket, og dekonstruerer delikat – i større gad enn det vi har forventet av ham. Hans berømte tics er borte, stemmen hans mye mykere, støyen er erstattet av en usikkerhet, et aggressivt skrall har endt opp i ro. Dette er hans beste verk på mange år, han er fortsatt en sjelfull og forsiktig skuespiller. Filmen antyder en oppmuntrende ny fase og en antydning om hva som kan skje når han får muligheten til å gjøre noe annet enn høylytt film. Den antyder også spennende ting som kommer fra Sarnoski, en begavet visuell filmskaper, som har satt sammen en lovende, om enn ufullkommen, debut.

Filmen handler ikke om hevn og heller ikke om gjenvinning av tidligere herligheter, men en undersøkelse av sorg og hvordan den også kan lukke en mann. Men filmen behandler den ikke som en enestående mental trussel, men hvordan den også kan true andre. Et eksempel på dette er karakteren til Darius, som spilles med en blanding av steinansikt og sårbarhet av Adam Arkin. Til å begynne med ser det ut til at han er antagonisten til stykket, men igjen, når lagene er skrellet, oppdager vi også som publikum at hans brennende følelser ikke kan holdes tilbake og det kan skade andre, selv når man ikke har ment å gjøre det . Det er først når man kommer over sin sorg at noe kan gjøres, og Sarnkoski fremstiller det som et crescendo både nyansert og tilfredsstillende.