Anmeldelse: Pet Sematary

Pet Sematary er et godt forsøk i et hav av nytolkninger, men faller nok trolig igjennom hos sjangerfans.

For ikke lenge siden hørte jeg en kar fortelle om hvordan filmer som Pet Sematary og Jaws hadde formet hans filminteresse. Han definerte seg selv som skrekkfilmentusiast og delte et nostalgisk minne med oss i publikum, hvor vi befant oss i hans lokale videobutikk.

Der hadde han som ung tenåring latt seg fascinere av VHS-er med skumle omslag av gravstøtter, uhyggelige ansikt og zombiekatter. Det er nettopp så stor betydning skrekkfilmklassikere som Pet Sematary har for enkelte av oss. Derfor er det med en skrekkblandet fryd vi imøteser at nettopp disse klassikerne atter en gang finner veien til kinomørket, vel og merke i nye fortolkninger.

Nå passer det å legge alle kortene på bordet: Jeg har ikke lest boken og jeg er fan av filmatiseringen fra 1989.

Kevin Kölsch og Dennis Widmyers nye Pet Sematary er ingen «nyinnspilling», det er tross alt en nytolkning, en ny adapasjon av Stephen Kings roman. Det er likevel vanskelig å løsrive den helt fra filminnspillingen fra 1989. Det er heller ikke nødvendig, da regissørduoen også har måttet forholde seg til både den litterære historien og den tidligere filmen.

Mange av oss har nok allerede lest at Kölsch og Widmyer har valgt å gjøre det noen vil kalle drastiske endringer i historien.

Hvis du har klart å unngå å lese eller se hva disse endringene går ut på, så skal jeg ikke ødelegge kinoopplevelsen. La oss bare si at det er endringer som trolig kommer til å splitte publikum. Jeg ser blant annet for meg et skeptisk sjangerpublikum.

Regissørduoen har vært nødt til å tilpasse seg et annet publikum enn det fra 30 år tilbake i 1989. Kölsch og Widmyer argumenterer for at de ønsker å vise oss noe vi ikke har sett før, samt gi filmen et mørkere utgangspunkt.

Nye Pet Sematary er definitivt mørk og til tider skummel. Karakterene har også fått mer rom til å utvikle seg enn i 80-talls-innspillingen.

Filmen mister likevel litt fotfestet – og det som kanskje var vågale endringer i forhold til Kings opprinnelige historie, og Mary Lamberts 1989-innspilling – fremstår til syvende og sist som nokså standardiserte elementer vi kjenner igjen fra moderne skrekkfilmer.

Pet Sematary anno 2019 blir altså ingen ny klassiker eller kultfilm. Men den er et godt forsøk på å bringe noe mørkt og autentisk til en sjanger hvor det er langt mellom høydepunktene.

Filmens visuelle uttrykk formidles med et godt grep om håndverket og bidrar til en mørk og uhyggelig atmosfære. Dyrekirkegården er hakket for finpolert, men jeg kjøper at vi befinner oss på ugudelig grunn.

Håndteringen av historiens hovedtematikk er håndtert bra. Farens yrke som doktor og morens skrekkelige minner om sin dødssyke søster setter død, angst og sorg i historiens fokus allerede fra begynnelsen. Familieidyllen fremstår som ekte, men også som plaget av en redsel og uro, det er nettopp derfor familien har flyttet, for å roe ned og få tid til hverandre.

Som publikum får vi aldri lov til å kjenne på familielykken før vi minnes på at noe grusomt skal skje. Vi tvinges til å tenke over om det finnes noe verre enn å dø. Denne underliggende uhyggen kommer til overflaten ved bruk av tekniske virkemidler.

Frempek som dundrende trailere, tilbakeblikk og advarsler fra det hinsidige visualiseres i god grøsserstil. Dette er altså ingen feel-good skrekkfilm som mange 80-talls filmer gjerne kan føles som, da særlig med tidens tann.

Jeg synes det er positivt at nyinnspillingen ikke fremstår som et kjærlighetsbrev til 80-tallet, slik mange vil argumentere for at Andy Muschiettis IT fra 2017 gjorde. Vi trenger regissører som ikke er redde for å tråkke noen på tærne.

Likevel var det nettopp denne fortroligheten til originalen som gjorde nye IT så vellykket. Den var tro til historien men tilføyde små, men smarte, elementer som gjorde den hakket mørkere og virkelighetsnær enn dens forgjenger.

Innledningsvis er Pet Sematary inne på et aspekt som med fordel kunne vært utforsket og fått en viktigere plass i historieforløpet. Moren og Ellie er vitne til noe som fremstår som et slags rituale, en gruppe maskerte unger ferdes igjennom skogen for å begrave en død hund. Maskene dukker opp senere i historien, men verken ritualet eller mytene rundt gravplassen undersøkes noe videre. Denne scenen oppleves dermed som et løsrevet segment som burde fått mer oppmerksomhet og kanskje kunne vært kilden til en moderne og mørk vri.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde forventet stort fra denne nytolkningen, så jeg ble positivt overrasket.

Uavhengig av både boken og den tidligere filmen er dette en skummel og mørk grøsser, men som for min del vil forsvinne i mengden. Drastiske endringer er ikke ensbetydende med originalitet.

Stor takk til Bø kino for presseadgang.