Anmeldelse: Paterson

Adam Driver som bussjåfør og poet i Paterson.

Paterson er en lavmælt og sjarmerende film om en bussjåfør som også skriver dikt.

Hvis du noen gang har sett på en film er sjansen stor for at du har lært at en artist må lide for sin kunst.

Amadeus og Black Swan viste hvordan det å være en kunstner nesten er synonymt med skjør psyke og mentale lidelser. I Whiplash så vi hvordan disiplin og kreativitet fører til virkelig fysisk smerte og en lærer som kaster stoler mot deg.

Men finnes det kreative mennesker som ikke trenger å lide for sin kunst? Jim Jarmuschs nye film, Paterson, har som hovedmål å bevise at kreative mennesker finnes overalt, fra en liten jente til og med en bussjåfør.

Adam Driver (The Force Awakens, Silence) spiller Paterson, bussjåføren og amatørpoet som bor i byen Paterson, New Jersey. Han er ikke én av klisjeene som finnes i filmer om artister. Han er ikke en visjonær som ønsker å fullføre sitt mesterverk, han er ikke et barn med en drøm og han er ikke veldig karismatisk. Paterson er en lytter.

Han tar inn alt rundt seg, og vi får se hvordan hver busspassasjer og hver samtale kan inspirere et nytt dikt som han skriver i en liten notatbok som bare han selv leser i. Han trenger ikke applaus eller et publikum, og anser ikke seg selv som en poet.

Her skiller Paterson seg fra andre filmer som La La Land, som forteller oss at ingenting er viktigere enn å følge din drøm.

Regissør og manusforfatter Jim Jarmusch viser oss at noen ganger kan livet føles som et dikt, og på en måte føles Paterson som et dikt. Filmen er strukturert med gjentakende rim og mønstre, på samme måten som Patersons liv har mange mønstre som gjentar seg.

Adam Driver gir sin beste prestasjon siden den gangen han sang «Please Mr. Kennedy» i Inside Llewyn Davis. Det er en veldig subtil prestasjon, for det meste ser vi bare at han smiler, men man får også hint av dypere emosjonelle reaksjoner som han prøver å skjule.

Patersons største fiende er hunden hans, Marvin, spilt av hunden «Nellie» som vant Palm Dog-prisen under Cannes-filmfestivalen.

Kinematografer Frederick Elmes velger å fokusere kamera på de små tingene, slik at vi får se verden slik Paterson ser den. En koppe kaffe eller en fyrstikkeske, begge kan føre til et nytt dikt.

Filmen kan virke litt kjedelig eller langsom for noen, og det er ikke noe tvil om at det er lite som «skjer» i filmen. Det finnes ikke noe farlig i denne verden, og det oppstår ingen konflikter. Dette er en film som følger virkeligheten, uansett hvor kjedelig den blir.

Men plutselig ser du noe i filmen som får deg til å tenke eller det skjer noe som kanskje bekrefter dine tanker. Kan rutinen og et kjedelig liv være noe Paterson faktisk ønsker? Kan dette være noe han trenger?

Dessverre får vi ikke noen konkrete svar. Men det er dette de beste filmene gjør, de får deg til å tenke på filmen når du forlater kinosalen.

Ikke gå glipp av denne filmen, som garantert vil få deg interessert i poesi. Og ikke gå glipp av en gjesteopptreden av Method Man og en Moonrise Kingdom-gjenforening!