Anmeldelse: Paper Towns

Paper Towns falt i smak hos KINOMAGASINETs anmelder som ga fem på terningen.

En sjelden gang ser man en ny film og merker med én gang at dette, dette blir en klassiker. Paper Towns er en slik film.

Den er rett og slett bemerkelsesverdig bra. En fulltreffer av en film innen sin sjanger.

Paper Towns treffer tidsånden, er moderne og «kul», men er samtidig tidløs og allerede en slags «evergreen» slik jeg ser det.

Denne kommer til å bli husket og sett igjen og igjen, av generasjoner av filmfans.

Regissør Jake Schreier sa det perfekt selv via Twitter tidligere i 2015:

«Vi har laget en film for tenåringer, og for alle folk som har vært tenåringer én gang.»

Når målgruppen er så bred og stor, er potensialet stort.

Det er en lavbudsjettfilm, men det vises ikke.

Paper Towns treffer en nerve hos undertegnede fra første scene, hvor fortellerstemmen Quentin – «Q» blant venner – forteller om at han forelsket seg i nabojenta Margo fra første sekund hun flyttet inn i huset overfor ham.

Anslaget er perfekt og perfeksjonismen bare fortsetter. I en slags ør forventning blir man sittende i kinosalen og bare gleder seg til å se hvordan den alldeles fortreffelige historien – basert på romanen av John Green med samme navn. Jeg var ikke alene. Publikum rundt meg lo hjertelig og fulgte med på samme vis. De av mine kjære jeg hadde med, smilte og koste seg. Vi var i kinofelleskapet og så noe nytt, men samtidig noe vi har kjent til.

Paper Towns klarer den vanskelige balansegangen mellom å være keitete, sær og samtidig helt fullstendig normal og altoverskyggende universell, full av lun, herlig humor og passe doser spenning.

Det er som å se en ny film fra 80-tallet, den gir den samme gode, «fuzzy» feelingen – for meg i alle fall!

Kameraføringen er rolig og klassisk. Lange, fine tagninger, og en behagelig klipperytme. Det er flott at man tør å lage en moderne film som ikke er sakte, men likevel tar seg tid og ikke stresser avgårde.

Moderniteten er der likevel. Det dreier seg om scenografi, kostymer, småbysettingen, og ikke minst musikken.

Scoremusikken – av veteranen John C. Debney og den unge musikeren Ryan Lott – er finurlig. Den spretter plutselig opp som «bobler», små forbindelsesledd – en slags bru – mellom de ulike segmentene. Og så er det en lang rekke av herlige sanger inne i mellom, av en lang rekke artister.

Paper Towns har så herlig filmmusikk at det sporenstreks føles som om at man må ha dette soundtracket på iPoden.

Dessuten er det fint å se at telefoner, enten de brukes som lommelykt, kartsøk eller andre smarte ting, bare er rekvisitter og ikke i fullstendig fokus. Sånn sett er filmen ikke særlig realistisk. Dagens unge virker til å sitte med hodene ned i smarttelefonen. Men her er den bare der når den behøves i historien.

Paper Towns er dessuten – og ikke minst viktig – usedvanlig bra «castet».

Musikk- og skuespillertalentet til Nathaniel Marvin Wollf (20) har vært kjent i mange år. I denne filmen får han virkelig vist at han kan bære en hel film fra ende til annen. Kjemien mellom ham som Q og Cara Delevingne som den enigmatiske Margo Roth Spiegelman er svært god.

Det hele er et mysterie og en aldri så liten «road-trip» blir det også. Dessuten har «Q» mange andre flinke rollefigurer å bryne seg på. I den tilsynelatende endeløse rekken av «high school» romantiske komedier/dramafilmer, skal det godt gjøres å lage noe varmere enn Paper Towns. Så får vi bare se over med at amerikanerne absolutt «må» forklare det ene og det andre. Margo-karakteren må endatil selv forklare til «Q» og oss seere, hvorfor hun er som hun er. Som om vi ikke allerede, i løpet av filmens ti første minutter, hadde forstått det. Dette lille irritasjonsmomentet lagt til side: det er bare å glede seg til en ny film, la oss si om ti år. Det ville vært kjempespennende å se hvor disse karakterene var da, for de snakker faktisk en del om hvordan livet er når man har rundet 30 år.

Stor takk til KINOMAGASINETs lokalkino, SF Kino Ski, for presseadgang!