Anmeldelse: Pan

Nytolkningen av Peter Pan-historien, Pan, er sånn passe og fortjener ikke mer enn tre på terningen, mener KINOMAGASINETs anmelder.


Regissør Joe Wright (Atonement, Anna Karenina) har laget en nytenkende versjon av det berømte eventyret om Peter Pan. Dessverre er Pan likevel langt fra så oppfinnsom som skaperne vil ha den til.

Wright har tatt grep om oppgaven med stort mot, men til tross for et hederlig forsøk på å bryte med Hollywoods normer forsøker Pan å gjøre alt for mye på en gang.

Filmen er ikke lang nok til å kunne fortelle historien på en måte som virkelig kunne engasjert. I tillegg er Pan forkledd som nytenkende, i alle fall visuelt sett, mens historien i seg selv ikke har et snev av originalitet i rekken av nyskapende eventyrfilmer som blant annet Maleficent (2014) og Alice in Wonderland (2010).

Pan er historien om hvordan gutten som aldri ville bli voksen kom til Drømmeland. Filmen er altså en slags forløper til historien vi kjenner fra før av.

Den første halvtimen av Pan er uten tvil den beste. Peter Pan er, ikke overraskende, en foreldreløs gutt, forlatt på trappene til et barnehjem. Her møter vi Peter i bomberegn under andre verdenskrig innpakket en slags Oliver Twist-aktig tilværelse. Peters vennskap med kameraten Nibs (Lewis MacDougall) på barnehjemmet er kanskje det forholdet mellom karakterene i Pan som holder mest vann. De to guttene utgjør en fin duo og man blir nødt til å like dem. Barnehjemmet er alt det man kan forvente seg av datidens barnehjem, i alle fall slik vi kjenner dem fra filmverdenen.

Fryktinngytende nonner styrer barna med jernhånd, gjemmer unna mat og, i en fengende twist, selger barna til pirater. Dette skal være med på å gjøre kontrasten til Drømmeland markant og introdusere oss til et sted der man kan flykte fra sin grusomme virkelighet – til et land med magi – et land der Peter kan fly.
 Effekten blir nok ikke helt som den er tenkt.

Et kor av slaver som synger Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» møter oss i det vi inntar Drømmeland. Det er totalt surrealistisk, men det er likevel noe merkelig fascinerende ved denne fremførelsen. Det blir ekstra stilig når Hugh Jackman (X-men, The Prestige), i rollen som Blackbeard, inntar lerretet og synger med. Totalt unødvendig for historien, men svært underholdende.

Vi blir møtt av et gråbrunt landskap der Blackbeard tvinger kidnappede gutter til å jobbe som gruvearbeidere. Det er en interessant tolkning av hva Drømmeland en gang var, men konseptet har vi sett så mange ganger før. I gruvene skal slavene lete etter alvestøv, kalt Pixum. I originalen gjorde alvestøvet at mennesker og objekter kunne fly. I Wrights versjon blir alvestøvet brukt som en slags vidunderkur for å holde seg ung. Blackbeard fremstår med dette som en forfengelig mann, i sterk motsetning til den brutale piraten som liker å la slavene sine gå planken fra luftskipet sitt, for så å møte sin sikre død når de treffer bakken.

Når Peter kommer til Drømmeland burde eventyret virkelig skyte fart, men etter Blackbeards inntreden haster historien seg frem mot målet. Og siden målet ikke er noen hemmelighet, er det heller ikke spesielt spennende å komme seg dit. I en forhistorie til det kjente eventyret, forkledd som en moderne versjon er det ingen overraskelser når det gjelder narrativet.



Peter skal kjempe mot onde pirater for å oppfylle sin skjebne. Han er den utvalgte som skal redde Drømmeland fra undergang. I hans søken etter sin mor oppdager han at han er skjebnebestemt, sønn av fantastiske foreldre. Han former en slags allianse med prinsesse Tiger Lily, spilt av Rooney Mara (The Girl With The Dragon Tattoo) og sin nye «venn» Hook, spilt av Garrett Hedlund (Tron: Legacy). 



Hook minner her mer om en karikatur av en cowboy enn en fremtidig piratkaptein. Hedlund gjør en hederlig jobb, men karakteren kunne trengt mer tid til å formes. Forholdene mellom Pan, Hook og Tiger Lily faller til slutt for kort og er lite troverdige. 


Det er brukt alt for mye tid på å bygge et sammensurium av et samfunn av en annen verden, skape merkverdige kostymer og tilføye noen magiske effekter. De viktige byggesteinene man har i karakterene utforskes ikke og klarer dermed heller ikke å bære Wrights visjon helt til målstreken. Det gjør at det blir vanskelig å la seg rive med av historien. Pan virker som et kappløp der det har vært om å gjøre å finne på så mye nytt som mulig til fordel for å lage en gripende fortelling. Wrights indre barn har lekt seg langt utover sidelinjen.


De mange frihetene som er tatt med eventyret gjør at essensen i det som har gjort Peter Pan til en slager tidligere forsvinner i at filmen aldri ser ut til å ha funnet rot i noe. Dessverre flyr Pan seg bort i alt virvaret som forsøkes presset inn i en relativt kort eventyrfilm. Musikken er fengende, men til dels med appell til et langt eldre publikum enn aldergrensen på ni år skulle tilsi. Å fremheve låter fra Nirvana og Ramones krasjer hardt med ideen om Drømmeland.


Wright’s uvanlige valg av blå og grønne fargefiltre gjør at Drømmeland ser dystrere ut enn forventet. Det gir en følelse av at filmen er eldre enn den er. Den lange, hurtige kameraføringen, med mye fugleperspektiv er også med på å distansere seeren fra karakterene. Sammensetningen av det hele gjør det vanskelig å se hvilket publikum Pan egentlig er rettet mot.



Til gjengjeld fungerer 3D-effektene godt, spesielt i møte med ulikt lys og i luftkamper. Dette kombinert med luftakrobatikk og vakre spesialeffekter sår likevel ingen til om at filmen er av nyere dato. Teknisk sett er Pan en visuelt spennende film. Dessverre kunne jeg ønsket meg et Drømmeland med mer farger og vidunderlig magi slik at man virkelig kunne drømt seg bort i ideen om at dette er en annen verden. 

Kostymene er derimot svært fargesprakende og står i sterk kontrast med den dunkle bakgrunnen. Stammefolket, med Tiger-Lily i spissen er kledd i alle regnbuens farger, men de minner mer om en samling av punk-rockere enn en urbefolkning. Tiger Lily er også den eneste av stammefolket som har noen virkelig funksjon. Wright skal likevel ha pluss i margen for sitt forsøk på å skape noe nytt; en variert, fargerik samling av mennesker, som sammen skal billedliggjøre hans visjon av de innfødte og et folk av drømmenes land.

Det er bare synd at det hele faller flatt da karakterer som skal ha en sentral rolle mangler substans. Mara imponerer ikke i sin tolkning av en karakter man burde forventet mere av. Forutenom at hun kun ser ut til å være fyll for et pent ansikt i Pan, har hun selv sagt i et intervju med Collider at hun mangler erfaring med å sloss på film. Det synes spesielt godt i møte med Jackman, som er å regne som en ekspert på kampscener. Det blir vanskelig å se bort ifra slike mangler når Mara gjennomgående ser ut til å ikke helt vite hvem hun er ment å være. Hennes eneste oppgave er å føre Peter til sin skjebne.


Jackman på sin side overbeviser. Hans Blackbeard er den mest engasjerende rolletolkningen av dem alle, ved siden av Levi Miller, i rollen som Pan. Jackman ser ut til å være inspirert av en frydefull blanding av typiske Johnny Depp-roller som Jack Sparrow og The Mad Hatter. Det gjør ingenting, annet enn å skape en høyst underholdende karakter. Jackman viser med dette at han kan mer enn å være en X-mann!

Levi Miller er et godt valg som Pan. Han har kvaliteter som minner om både Haley Joel Osment (The Sixth Sense, Pay it Forward) og en ung Thomas Brodie-Sangster (Maze Runner, Love Actually). Miller er lett å like, men rollefiguren minner lite om den Peter Pan vi kjenner fra før. Gutten fra det originale eventyret er en skøyer. Peter Pan, slik man kjenner ham, er et rampete, uskyldig barn, med mye overmot, men en gutt som likevel kjemper for det han tror på. Dette ser vi lite av i Pans tolkning, da han her er opptatt av å finne sine foreldre og oppdage hvem han er ment å være. Denne utgaven av Peter Pans karakter virker mer som en gutt som modnes og som en dag kommer til å bli en voksen, mens han er ment å være gutten som aldri vil bli nettopp det.

Pan når i det hele ikke opp til gamle høyder, men alt i alt er rammeverket spennende, det visuelle inntagende og kostymene ville. Historien i seg selv vil kunne skuffe mange av de som er glade i eventyret fra før av, men det yngre publikummet kan trolig sette pris på å beskue gutten som kan fly i denne noe spesielle innpakningen.