Anmeldelse: Old

De fleste som elsker film har vært borti M. Night Shyamalan, på godt og vondt.

Som ung filmskaper blåste han taket av kinosaler verden over med Den sjette sans (1999), og etter to andre enormt suksessfulle thrillere ble han hyllet som den neste Steven Spielberg.

Så kom han ut med The Village (2004), som delte publikum i to over hvorvidt dette var snakk om god filmopplevelse eller full naturkatastrofe (jeg tilhører førstnevnte leir).

Shyamalan fortsatte å lage stadig mer kontroversielle filmer, helt til han nådde kokepunktet med Luftens siste mester (2010), en av vår tids største filmkalkuner.

De siste årene har han heldigvis berget karrieren sin med solide filmer som The Visit (2015) og Split (2016).

Hans nyeste film, Old, handler om en familie som ferierer på en øde strand. Det viser seg etter hvert at mennesker som tilbringer tid på denne stranden eldes fortere.

Én halvtime på stranden tilsvarer et menneskeår. Som om ikke det var nok, viser det seg nærmest umulig for familien å forlate stedet.

Old kunne vært skrevet inn i ordbøkene som definisjonen på psykologisk eller eksistensiell skrekkfilm. Den tar i bruk velkjent angst rundt alderdom, helse og døden for å skape en kompakt halvannen time med intens spenning.

Filmen snubler en del hva det gjelder dialog. Man merker at skuespillerne sliter en del med materialet. Shyamalan er nok mer opptatt av å skildre unike konsepter snarere enn å lage noe som er hundre prosent troverdig. Det har jeg forsåvidt respekt for.

Det er imponerende å våge seg på slikt prosjekt. Konseptet her byr på en enorm utfordring fra alle sider av filmkunsten: Skuespill, manus, regi, sminke, casting. De må ha virkelig kjørt seg, men de leverer i stor grad!

Det aller beste her er imidlertid den siste akten. Dette er kanskje den mest komplette og tilfredsstillende sluttsekvensen jeg har sett i en film på mange år.

Filmer som Den sjette sans, Unbreakable (2000) og Signs (2002) er i sin egen liga. Å si at Old ikke når helt opp dit bør ikke skremme noen vekk fra å gi den en sjanse. Dette er en ordentlig fascinerende skrekkfilm med få «jump-scares» og en av de kuleste sluttene jeg har sett på lenge.