Anmeldelse: Now It’s Dark

Now It’s Dark (med kinopremiere 2. mars 2018) handler om Lene (Silje Salomonsen) og hennes merkelige opplevelser en natt. Regissør er skuespillerens ektemann, Arild Østin Ommundsen.

Now It’s Dark er en unik og forfriskende norsk film med mye å by på både tematisk og visuelt.

I Now It’s Dark møter vi hovedpersonen Lene (Silje Salomonsen), som flykter hjemmefra i det hun oppdager mannen til sengs med en annen kvinne.

Ting er ikke helt som vi tror, og det som følger er en lang natt hvor Lene vandrer rundt og møter en rekke mennesker i en serie mystiske situasjoner, hvor grensene mellom virkelighet og drøm blir vagere og vagere.

Now It’s Dark har et utpreget visuelt orientert formspråk, hvor samspillet mellom bildeutsnitt, kamerabevegelser, et effektivt lyddesign, klipping og imponerende musikk signert Thomas Dybdahl bidrar til en stemning filmen nyter veldig godt av, og det hele føles nokså friskt i norsk sammenheng.

Filmens visuelle og tematiske tilnærming er åpenbart inspirert av en av de mest kjente kunstfilmskaperne i dag, David Lynch, som for tiden er nyaktuell med gjenopptakelsen av serien Twin Peaks.

Spesielt lydsporet bærer preg av å være «lynchiansk», med ulmende og urovekkende støy som bidrar til en angstskapende stemning.

Filmen gjør et lurt grep i å sakte, men sikkert informere publikum om hva det hele egentlig handler om.

I starten av filmen er det vanskelig å henge med på hva som skjer, men etter hvert får vi mer innsikt i hvem Lene er og hva det er som preger hennes ustabile sinnstilstand.

Denne dramaturgien skaper en mystikk som gjør det spennende å leve seg inn i filmen og dens interne logikk.

De stilistiske valgene, fylt med rare og mystiske scener i fargerike rom med blinkende lys bidrar til filmens drømmeaktige og fantasifulle utstråling.

Now It’s Dark er ingen perfekt film, og bærer ofte preg av regissør Arild Østin Ommundsen lener seg for mye på inspirasjonskildene sine – som sagt er det veldig mye Lynch å spore her.

Til tross for dette klarer han å gjøre uttrykket til noe eget, spesielt i de mer intense scenene hvor vi kommer dypere inn i psyken til Lene, og hvor skillet mellom virkelighet og drøm blir vanskeligere å holde styr på.

Her fremstår det filmatiske uttrykket som mer intenst, mer kaotisk og mer skremmende enn materialet filmen tydelig er inspirert av.

Filmen blir litt i det lengste laget, og det hele kunne nok vært fortalt litt strammere, men det er vanskelig å se for seg hvilke øyeblikk som skulle kuttes, da det er mange minneverdige scener her, ofte preget av imponerende rolletolkninger.

Spesielt Kristoffer Joner, Vegar Hoel, Pia Tjelta og Per Kjerstad imponerer i sine roller, som alle har sine viktige tilknytninger til historien.

På skuespillerfronten er det likevel hovedrolleinnehaver Silje Salomonsen som perfekt klarer å navigere seg gjennom alle de ulike sinnstilstandene Lene befinner seg i gjennom den lange natten som filmen tar for seg.