Anmeldelse: Norske byggeklosser

Norske byggeklosser havner på en klar firer, mener KINOMAGASINETs anmelder.

Jeg lo mye, langt og lenge av svært mye av det jeg fikk servert i nytolkningen av Norske byggeklosser!

Det er store doser galgenhumor og solide porsjoner skitfarget komedie i denne byggethrilleren, som verken er svart eller hvitt-drama.

«Dette er ingen komedie, det er en dokumentar,» som en moroklump skrev under en av de mange Facebook-miniklippene som har prydet «feeden» min den siste månedene.

Digitalt tror jeg distributøren har truffet målgruppen i blinken.

Oss middelaldrende med et oppussingsprosjekt eller fire bak seg!

Jeg har ikke tall på hvor mange slike promoklipp jeg har sett, og jeg klikket og lo godt av hvert eneste ett av de.

Så setter man seg ned i kinosalen og forventningene er store.

Og joda: Dette er moro.

Men: Veldig mange av «sketsjene» hadde jeg sett på forhånd, i de nevnte promoklippene og i traileren.

Jeg skulle ikke latt meg fange av den effektive markedsføringen, kanskje, og bør neppe gi selve filmen minus for nettopp dette. På den annen side kan det jo hende flere med meg vil føle det samme. Nuvel. Å se det hele i en helhet har også sin sjarm.

Merete og Jens (Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen) som «paret i tredveårene» bor fortsatt hjemme hos Jens’ mor (Anne Marit Jacobsen).

Jacobsen er superherlig som småtuppete gammelmor i huset. Alldeles fortreffelig.

Selv om premisset for det hele er noe usannsynlig, da paret er mer 40 år pluss (begge er godt over 40 år i virkeligheten).

Kanskje man skulle valgt noen som var ti år yngre, men, men …

For ikke å snakke om premisset for hvordan Merete arver et hus. Men, det skal vi heller ikke snakke om. Det er jo bare filmtriks for å få filmens premiss i gang.

Vi bør vel heller gi filmskaperne pluss for at Jens-karakteren er en kunstnerisk sjel: barnebokillustratør med ti tommeltotter. Så slipper vi alle klisjeene om nordmenn som selv skal pusse opp – og går på trynet.

Jansen og Baasmo Christiansen er solide skuespillere og tar karakterene stort sett dønn seriøst gjennom hele filmen, og bra er det, for her er det mange karakterer med særtrekk som de skal måtte lide seg gjennom.

Trikset fra originalen fra 1972 er det samme: Rolv Wesenlund hadde åtte rollefigurer, mens Atle Antonsen slår til med hele elleve. Her er det klart for alle og enhver at det blir MYE Atle Antonsen, så her bør man ha sansen for komikeren, hvis ikke blir det vel overdose.

Jeg liker Antonsen godt, og synes Antonsen både briljerer, plankekjører og svikter litt gjennom filmen. Noe annet er vel ikke å vente med så mange roller. Men alle figurene hans er klart definerte og forskjellige. Men det blir dessverre for plump – og ikke så morsomt – når enkelte av karakterene hans absolutt må skoggle og humre og flire noe aldeles forferdelig. Slitsomt. Dog var dette et trekk også med originalen og Wesenlunds mange figurer.

Der filmen får sterke dokumentariske tendenser er ganske sikkert individuelt ut i fra ens egne erfaringer med oppussing, men jeg velger å tro at dialogen med polske håndverkere er blant de mer realistiske skildringene.

En korrupt eiendomsetatmann er vel heller ikke langt unna virkeligheten, ref. en pågående korrupsjonsskandale fra Drammen.

Ellers er det selvsagt mye «over-the-top», som seg hør og bør. Er man i modus får lattermusklene virkelig kjørt seg.

Filmen har en lett sommerlig følelse og selv om den vinterlanseres, kan man jo gruglede seg til vårens og sommerens oppussingsprosjekter i leilighet, hus og hytte.

Her er det i alle fall nok av gode råd også – for den som altså velger å se dette på en dokumentar til skrekk og advarsel.