Anmeldelse: Ninjababy

Ninjababy presenterer 23 år gamle Rakel. Hun er ikke en av dem som har livet på stell, snarere tvert imot.

Rakeloppdager plutselig at hun er veldig gravid – seks måneder etter en såkalt «one-night stand» (én natts affære, på godt norsk!).

Graviditeten oppdager hun fordi hun hele tiden har en trang til å bæsje, uten evnen til å fullføre.

Romkameraten hennes foreslår at hun tar en graviditetsprøve, som gir positivt svar.

Vi følger deretter Rakel gjennom all hennes tvil, frustrasjon og indre konflikt som kommer til uttrykk gjennom Ninjababy.

Det vises i filmen som et animert foster.

«Den er en fucking jævla sneaky ninjababy, som bare tror den kan gjemme seg der inne og kose seg, og så snike ut ni måneder senere», utbryter Rakel.

Rakels indre dialog med seg selv representeres gjennom denne animerte ninjababyen. 

Babyen uttrykker et ønske om å bli født, men stiller også spørsmål til hvordan livet skal bli. Skal han bo på Rakels lille hybel?

Kan Pikk-Jesus (en av to potensielle kandidater) seriøst være faren hans? Er adopsjon et alternativ, evt. til hvem?

Ninjababy er løst basert på Inga Sætres brageprisvinnende tegneserieroman Fallteknikk, utgitt i 2011.

I den var hovedpersonen yngre, og problemstillingen ble dermed annerledes. Animasjonene i filmen krydres av Sætres egne unike animasjons-illustrasjoner på en forfriskende og morsom måte.

Ninjababy er en komedie med brodd, som er hysterisk morsom og rørende på samme tid, hvor livets store utfordringer stilles side om side med trivielle spørsmål og voksenlivets nådeløse realiteter. 

For filmen handler mye om det å bli voksen. Om overgangen fra å bo hjemme til å måtte klare seg selv, og om å falle på trynet og evnen til å reise seg igjen. 

Ninjababy berører tabuemnet om mangelen på å ønske, endog vilje til, å bli mor.

Samtidig er Rakel på ingen måte samvittighetsløs. Rakel har intet ønske om å være mor, men likevel får hun omsorg for barnet i magen og ønsker det beste for det, og forsøker å finne ut hvilke valg det innebærer.

Rakel oppleves som et friskt pust i norsk films portrettering av kvinner.

Hun er frittalende om bæsj og mensen. Hun har konstant, halvfet sovesveis (skuespiller Kristine gredde håret i olivenolje hver dag før innspilling fordi hun ønsket å fremstå «ufresh»), hun er alltid sent ute, hun hiver på seg de halvskitne, baggy klærne som ligger slengt på hybelen og er impulsiv.

Hun fantaserer om oralsex med Mos (som hun lå med fordi han luktet smør, og dermed en av farskandiatene) på toalettet.

Hun drikker og doper seg, og ligger rundt uten skam. Det er dette livet hun ønsker å leve – skamløst.

[Spoiler alert – ikke les videre om du ikke vil vite detaljer om handlingen!]:

Uønskede gravide kvinner i filmfortellinger blir ofte gjennom spilletiden klar for morsrollen.

For Rakel er dette ikke tilfelle. Behovet for å bli mor er absolutt ikke til stede. Hun er ikke klar for det nå, og det er ikke sikkert hun kommer til å bli klar for det senere heller. 

Det er dette som er så bra med Ninjababy. Karakterene (spesielt Rakel) fremstår ekte. Hun er rar, klein, søt, morsom, rørende og sier ofte det første som faller henne inn. 

Og hovedrolleinnhaver Kristine Kujath Thorp bidrar selvfølgelig til denne ekthetsfølelsen som filmen gir.

Thorp er rett og slett fantastisk, og verdt kinobilletten i seg selv. Hun fremstår svært naturlig i rollen, og utstråler enorm sjarm. Blikkene og mimikkene er svært treffende og når det passer, komiske.

Thorp var også nettopp å se som konen til Charles Braude (Jakob Oftebro) i Den største forbrytelsen, og jeg gleder meg til å se mye mer av henne fremover! 

Ninjababy er rett og slett en fryd å se på, og absolutt verdt å få med seg. Både latter-og rørende tårer trillet hos denne anmelderen.