Anmeldelse: Nightmare Alley

Fans av det makabre og Guillermo del Toro vil komme smilende ut av kinosalen.

William Lindsay Greshams roman får en oppdatering, cirka 75 år etter at en film-noir fra 1947 med samme navn prøvde på det samme. Del Toro tar i bruk estetikken fra film-noir og mikser det sammen med sine fantasifulle konstruksjoner. Han kaster oss ut i en dramatisk hendelse, hvor den enigmatiske Stan Carlisle (Bradley Cooper) setter fyr på huset sitt og kjører av gårde. På veien støter han på et sirkus. En ting leder til det andre og han får seg en jobb der.

På sirkuset blir han kjent med en festlig samling av skikkelser, spilt av både Willem Dafoe, Toni Collette, Ron Perlman og Rooney Mara. Sistnevnte er Molly Cahill, kjent som den «elektriske piken» da hun har et nummer hvor hun blir fastspent i en stol og påført store mengder elektrisitet. Stan faller for henne og sammen begynner de å opptre med sine egne triks og illusjoner, noe som vekker oppmerksomheten til en psykolog (spilt av Cate Blanchett), som er gjerne to steg foran Stan og Molly.

Guillermo del Toros varemerker fra de siste 25 årene er tydelige i dette verket, og hans mest distinkte trekk er hvordan han kombinerer produksjonsdesignet og regi til å fortelle sine avskyvekkende historier. Det er et utvalg av vintage kostymer og et ufattelig enestående produksjonsdesign! Settene benytter seg av svimlende sirkler og designelementer fra 1940-tallet. Alt er bygget og alt er sort. Kameraet er kanskje litt for svevende, men jeg regner med at det bidrar til svimmelheten man skal føle. Jeg ble blendet av det visuelle. Kinematografien er en innertier, og inviterer deg til en reise utenom det vanlige.

Jeg synes dessverre det er litt kluss i dramaturgien og utviklingen av karakterene. Enhver seer vil nok skjønne hva jeg mener når filmen går fra første til andre akt. Det er uten tvil et bevisst valg Del Toro gjør, når han mer eller mindre forandrer filmens sjanger. Til og med aksenten til hovedkarakteren Stan endrer seg.

Del Toro er på et kjøkken og kaster vekk oppskriften halvveis ut. Eksperimenterer med ekspresjonistiske farger og kaster inn litt opium, nikotin og brennevin i miksen. Det er alltid fornøyelig å se. Men det blir litt for rotete for meg, og det går på bekostning av karakterer filmen bygger opp, som igjen blir skjøvet til side. Filmen er derfor litt ujevn. Noen fundamentale karakterer er også introdusert altfor sent. Slagkraften i flere øyeblikk blir litt borte.

Jeg synes Molly er veldig underutviklet. Rooney Mara er en fenomenal skuespiller, som jeg gjerne ville sett mer av. Særlig den rollen hun har i denne filmen, så er ikke hennes karakter like elektrisk og fremtredende som den burde være. Intensiteten og prestasjonen til både Bradley Cooper og Cate Blanchett derimot er strålende. Det er også unike og festlige prestasjoner av skuespillerne som har liten spilletid. Det som slår meg er at det må være gøy å være på settet til en Del Toro-film. Uansett hvordan resultatet blir, så er opplevelsen unik.

Nightmare Alley når ikke opp til hans forrige spillefilm The Shape of Water, og det kommer til å bli reflektert i årets «award season», men filmen er definitivt verdt å se. Det er et psykologisk, atmosfærisk drama, om løgn og korrupsjon, som du blir helt hypnotisert av.