Anmeldelse: Mysteriet om Henri Pick

Dypt i hjertet av Bretagne i Frankrike, ligger et bibliotek uten sidestykke. Det ligger der som et slags tempel dedikert til de ødelagte drømmene for mang en aspirerende forfatter.

Så en dag tar en smart og suksessfull forfatter turen fra Paris, finner en av bøkene og faller pladask for den. Manuset til «En kjærlighetshistories siste timer» er tilsynelatende skrevet av Henri Pick, en lokal pizzabaker.

Men litteraturkritikeren Jean-Michel Rouce (Fabrice Luchini) tenker at her er det noe som ikke stemmer helt. Han er fast bestemt på å finne sannheten om hvem som – etter hans mening – egentlig skrev boken.

Det er nok ingen tilfeldighet at Remi Bezançon valgte akkurat denne historien, basert på David Foenkinos roman med samme navn som filmprosjekt.

Remi var nemlig heller ingen bokelsker som barn og det er godt mulig han kjenner seg litt igjen i denne pizzabakeren.

Remi og manusforfatter Vanessa Portal innrømmer begge å ha blitt forført av ideen om å få folk til å le litt av forlagsbransjen på denne elegante måten vi blir vitne til her.

Forlagsverden fremstilles som en karikatur og står i skarp kontrast til det enkle og idylliske livet i Bretagne.

Dette er i tråd med hva denne regissøren ønsker å formidle. Han er sterkt inspirert av Claude Sautet («De små ting i livet», 1970).

Bezançon mener at han representerer middelklassefilmen og ikke populære komedier eller skarpe forfatterfilmer. Han vil filme det vakre i det hverdagslige. Historiens romantiske natur, den utrolige suksessen til et manuskript som ingen ville utgi – og jakten på det litterære i helt alminnelige mennesker er forførende.

Det føles absurd å bevitne så mange krim- og thrillergrep i en mysteriefortelling som handler om hvem skrev en bok. Å se vakre bilder av en syklist gjennom Paris –og en henslengt mann i en lenestol med en bok i hånden, til tonene av spenningsmusikk – det gjør denne filmen til en satirisk komedie. Filmen er klippet med ganske høy hastighet og fremstår intens og med god fremdrift. Samtidig er hele filmen skutt i en nyanserte varmtoner som aldri lar deg slippe tak i at dette er en «feelgood»-film.

Bezançon lærte å bli glad i film og kino av sine brødrene tidlig på 80-tallet og det er nettopp filmer fra denne tiden han lar seg inspirere mest av.

Med sine klare referanser til Stanley Kubricks The Shining maler han frem bilder av hvordan litteraturkritikeren Jean-Michel Rouche har det når han blir besatt av å finne sannheten om den usannsynlige forfatteren. Det hele forvirrer og frustrerer en mann som tror han vet alt om hvordan en god bok blir til. Akkurat denne boka medfører nemlig at han havner på bar bakke. Men det er likevel noe ved Rouche som gjør at vi ikke synes så veldig synd på ham. For her kommer den gamle klisjéen om at når en dør lukkes så havner man på andre veier. Og akkurat denne veien fører ham langt av sted både geografisk og sosialt. Man kan ane en ny livsgnist som selve mysteriet vekker til live i den tidligere litt satte, men respekterte litteraturkritikeren.

Jean-Michel Rouce-karakteren opptrer som den reneste Hercule Poirot. Hver lille hjernecelle blir brukt, ikke til å finne en morder, men skaperen av et litterært mesterverk!

På denne måten kunne man leke med krimsjangeren og Fabrice Luchini har fått en skreddersydd rolle som Rouce. I en slags eksiltilværelse i Crozon, gir Luchini oss følelsen av at den anerkjente filmkritikeren er litt som en fisk på land. Dette gir gode dramaturgiske muligheter for å få folk til å trekke på smilebåndet. Som den ringereven Luchini er, gir han en godmodig tolkning av rollen.

Dersom man er frankofil generelt, og kanskje glad i Bretagne spesielt, er filmen en nytelse for øyet. Vi tas med med på Rouches vandringer i vakre pittoreske omgivelser og spektakulær natur. Det er noe gjenkjennelig og hjemmekjært med denne filmen for det norske publikummet. Folk er jordnære, historien anti-elitistisk  og været er vilt.

Filmen gir oss mye å tenke på. Vi går fra ledetråd til ledetråd for å ende opp der vi startet, i beste Agatha Christie stil. Vi skifter fra elitistiske Paris til koselige Crozon på det som av pariserne betegnes som «verdens ende».

Musikken til denne filmen er laget av prisbelønte Laurent Perez Del Mar (The Red Turtle, I Kill Giants) . Jeg tror at det er en fransk måte å skrive filmmusikk på som er delikat, gjennomtenkt, og romantisk. Imidlertid scores det her med teksturer, uten åpenbare eller uforglemmelige musikalske øyeblikk. Komponisten blander orkesterinstrumenter som piano og messing sammen med perkusjon og elektroniske lyde

Del Mars arrangement for strykere og piano imponerer slik han pleier, mens tilførselen av moderne elektroniske rytmer og en sterk jazzinnflytelse på strykebass og perkusjonsbruk skaper et unikt lydbilde.

Romanen som filmen er basert på er en omfattende roman, og Bezançon-Portal teamet har spisset historien til å ha et sterkt fokus på Rouce og hans forhold til Henri Picks datter. Hans medspiller Camille Cottin (kjent fra Call my Agent! på Netflix) spiller rollen som Joséphine  – datteren til Henri. Dette er en skilt alenemor som er aldri så lite kjapp i replikken. Sammen drar de rundt for å løse gåten. Det er klare referanser til Sherlock Holmes her både i historie og regimessig. Bezançon har studert kunst ved Louvre School, og han fikk der spesiell interesse for portrettene. Det er menneskene som er i fokus i filmene hans og denne er intet unntak.

Mysteriet om Henri Pick har et spennende premiss som gjør at denne søte og smarte filmen kan reise gjennom familielykke, mystikk og vakker natur. Et snev av romantikk, en spennende historie som ender i en ikke fullt så tilfredsstillende slutt. Men hva gjør det om man ikke ender opp der man ønsket det, når selve reisen er slik en fryd?