Anmeldelse: Mordene i Kongo

«Eventyrfilm» fra ende til annen om to naive, eventyrlystne kjøtthuer – to selvgode og ubetenksomme guttunger som ikke forstår konsekvensen av sine handlinger. Utover det klarer ikke filmen å løfte seg til noe mer enn ren underholdning.

Siden mai i 2009 har den såkalte Kongo-saken preget store deler av det norske nyhetsbildet. Vi har fått enorme mengder med pressedekning av drapet på sjåføren Kasonga, rettssaken mot nordmennene Tjostolv Moland og Joshua French samt historier fra det åtte år lange fengselsoppholdet som Moland ikke overlevde, mens French nå er trygt tilbake i Norge.

Spørsmålet blir da: hva kan en film om Moland og French fortelle oss som vi ikke allerede vet?

Kan den i det hele tatt bli noe annet enn en spenningsfilm hvor publikum allerede vet alt filmen prøve å fortelle?

Det korte svaret er nei.

Det litt lengre svaret er nja, den kan iallfall forsøke å fortelle litt mer om psyken til de to guttene og hvordan de tenkte da de sto midt oppe i det.

Problemet er at det kun er French, som eneste overlevende, som kan fortelle om hendelsene, og han fremstår i beste fall som en meget upålitelig forteller.

Filmen begynner idet French ankommer Uganda, rekruttert av Moland til en slags form for leiesoldat-tjeneste.

Vi følger guttene gjennom oppdraget som bringer dem inn i Kongo og til den skjebnesvangre bilturen som endte opp med at Kasonga ble drept, arrestasjonen, rettssaken og fengselsoppholdet. Vi hopper frem og tilbake i tid, hele tiden geleidet av den indre monologen til Joshua French. Det hele henger godt sammen og filmen klarer å bygge opp en spenning som fungerer meget bra, til tross for at vi alle vet hvordan utfallet blir. Særlig flukten gjennom jungelen sitter godt og gjør at man setter seg litt ekstra godt ute på kinosetet.

Mye av filmen går med til skildringen av livet i fengselet. Det er skittent, rått og brutalt med slåsskamper, drap, malaria, kakerlakker og brutale fangevoktere. Som kjent taklet ikke Moland dette livet og da han i tillegg fikk malaria gikk det det drastisk nedover med både den fysiske og psykiske helsen hans.

Oppholdet i fengselet vies kanskje i overkant mye tid i filmen, og spesielt med tanke på at den er over to timer lang, så hadde Mordene i Kongo nok vært en litt bedre film om regissør Marius Holst hadde våget på å kutte her og der.

Joda, vi skjønner at det er lange dager i fengselet, men det er ingen grunn til å forsøke å gjøre deler av filmen like treig. Spesielt ikke siden andre deler av historien er mye kvikkere og mer dynamisk fortalt.

Jeg nevnte tidligere at French ikke er den mest pålitelige fortelleren, og det blir spesielt synlig i en del av fengselsscenene. Der hvor French viser omsorg for sine medfanger, steller sårene deres og deler ut medisin, sitter Moland og røyker og leser bok og kunne ikke brydd seg mindre om de andre fangene.

Det er vanskelig å tro helt på denne svært omtenksomme og omsorgsfulle French. Når vi så tenker på hans ord om krigens naturlig plass i vår verden og hvordan både han og Moland er voldsmenn som reiste til Afrika for å få utløp for de lyster som det ikke var mulig å leve ut i Norge føles denne fortellingen om ham enda mer hul.

Den norske staten er i filmen representert ved forsvarsadvokat Morten Furuholmen spilt av Dennis Storhøi, samt den fiktive UD-ansatte Ane Strøm Olsen spilt av Ine Jansen.

For meg fremstår det som noe uklart hva filmen forsøker å fortelle om UDs innsats i saken. Det poengteres at Norge må forholde seg til diplomatiske regler og bistå til at guttene får den hjelpen de har krav på. Moland og French på sin side kritiserer UD for ikke å betale løsepenger, noe som i beste fall fremstår hyklersk fra deres side. De vil helst ikke ha noe med Norge å gjøre, men idet de har behov for den norske staten kritiserer de dem for ikke å gjøre nok.

Mest spennende er det når Ine Jansens karakter utfordrer sannhetsgehalten i French historie, men dessverre forsøker ikke filmen å utforske de svarene som kanskje kunne kommet. Vi ender bare opp med en liten teaser på at Frenchs historie ikke akkurat er den mest vanntette.

Det er vanskelig å forholde seg til Mordene i Kongo som en fiksjonsfilm.

Til det bygger den på alt for mye faktastoff som vi alle har fått intravenøst gjennom media de siste ni årene.

Likefullt har Holst lykkes med å lage en svært spennende film som klarer å fange den håpløsheten som førte til Molands tragiske endelikt. Filmen klarer kanskje ikke å grave noe særlig dypere enn det, men som eventyrfilm er dette slettes ikke så verst.