Anmeldelse: Moonlight

Moonlight får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder. En film som «anbefales på det sterkeste».

Oscar-nominerte Moonlight er en sår, vakker, trist, spennende, rørende og utrolig sterk film som uten tvil burde vinne i «Beste film»-kategorien den er nominert i. Dette er et av årets filmatiske høydepunkter.

Moonlight følger livshistorien til Chiron gjennom tre faser i livet: som en ung gutt, som tenåring og til slutt som voksen. Filmen er delt i tre kapitler, hvor Chiron blir portrettert av én skuespiller i hver del.

Del 1, «Little», følger unge Chiron (Alex Hibbert) som barneskole-elev. Hans mor er dopmisbruker og faren er ikke tilstedeværende i Chirons liv. Chiron, som blir kalt Little, er en sjenert og stille gutt, som er et lett offer for mobbing fra de andre guttene rundt ham. En dag møter han narkolangeren Juan (Mahershala Ali) som tar på seg rollen som en farsfigur for Little, spesielt i stundene hvor moren ikke er i stand til å ta seg av ham.

Allerede her er Chirons vanskelige liv under dyp utforsking. Han slites mellom en narkoavhengig mor som forsømmer han, mens doplangeren Juan virker å ha en genuin interesse for Chirons velvære, men likevel bidrar til problemene i Chirons liv i form av at dopet moren er avhengig av stammer fra Juans gatevirksomhet. Samtidig begynner unge Chiron allerede å bli forvirret over sin egen seksuelle identitet.

I del 2, «Chiron», har gutten blitt noen år eldre og går på ungdomsskolen. Chiron (Ashton Sanders) er på dette stadiet i livet tydelig preget av ressurssvake omstendigheter og traumer stammende fra forholdet til sin mor, hennes omsorgssvikt har allerede satt seg sterkt i den unge mannens sinn. Chiron er sjenert og forsiktig i møte med medelever på skolen, og dette har gjort han til et mobbeoffer for de mer aggressive guttene på skolen.

I denne delen slår Chirons seksuelle oppvåkning ut for fullt, og han slipper seg for første gang løs i møte med en venn fra barndommen, Kevin. De to guttenes forsiktige håndutstrekning mot hverandre blir portrettert på fantastisk vis i en av de vakreste filmsekvensene på lenge. Filmen fanger en nerve, et vanvittig følelsesladd øyeblikk i det de to guttene sjenert, men med økende intensitet finner sammen i det som blir livsdefinerende for Chiron.

I den tredje og siste delen, «Black», møter vi Chiron (Trevante Rhodes) som voksen mann, nå kalt Black. Denne inkarnasjonen av Chiron er en muskuløs og hardere mann, men han bærer fortsatt preg av den usikre og ensomme Chiron vi har møtt i de to foregående kapitlene. Her etablerer filmen noen vakre klimaktiske sekvenser hvor Chiron møter sine traumer fra fortiden og oppsøker både sin mor og en tidligere skolevenn.

Moonlight er en sterk og dyptgående skildring av en ung mann med mange byrder på sine skuldre. Chiron er ressurssvak, offer for omsorgssvikt, hans eneste farsfigur er en doplanger, han er mobbeoffer på skolen og han skjuler sin seksuelle legning. Filmen er en rørende skildring av hvordan en lidende person forsøker å etablere relasjoner til andre mennesker og komme seg gjennom hverdagen. Det er også en dramatisk skildring av hvordan ens omgivelser kan trekke en ned og hvor lett det er å havne i gal retning i et ressurssvakt samfunn. Likevel er Moonlight oppløftende i det Chiron tar et oppgjør med menneskene rundt ham og aksepterer seg selv for den han er i prosessen.

Filmen er like visuelt sterk som den er sterk når det gjelder historien. Filmen er stillfaren, dramatisk uten å være overdreven og preges av en rolig og behersket klipperytme. Regissør Barry Jenkins foretrekker lange tagninger fremfor hyppig klipping. Den avslappende rytmen og de lange tagningene bidrar til at kameraet oppleves som et blikk som lar de forskjellige situasjonene utfolde seg naturlig, uten å bli forstyrret av hyperaktiv bevegelse som preger så mange av dagens filmer.

Likevel finnes det eksempler hvor Jenkins utnytter filmmediet til det fulle og skaper dramatikk og nerve. Spesielt en sekvens hvor farssfiguren Juan lærer Chiron å svømme befester seg som et filmatisk storslått øyeblikk, hvor kameraplassering, høy musikk, og vannets bevegelse bidrar til å fange et poetisk og operatisk øyeblikk i elegant pompøsitet. I tillegg bidrar filmens bruk av lys til å portrettere det afroamerikanske ansikt på en måte vi sjeldent blir vist i amerikanske produksjoner. Ved bruk av nettopp måneskinn fanger Jenkins ansikter i all sin prakt, noe som bidrar til å posisjonere Moonlight som en viktig film som løfter frem underrepresenterte grupper mennesker i dagens filmindustri.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.