Anmeldelse: Mission Impossible – Rogue Nation

Mission Impossible – Rogue Nation får en solid fem på terningen fra KINOMAGASINETs anmelder.

Mission Impossible – Rogue Nation er en berg-og-dal-bane av en film. Hold deg fast i kinosetet! 



Grensene for hva som er menneskelig mulig tøyes om mulig enda mer i den femte Mission: Impossible-filmen.

Filmen kan og vil selvsagt bli analysert i det vide og det brede. Spesielt av oss som er over gjenomsnittet opptatt av både sjanger og serien. 

Men den skal egentlig ikke det, vil «folk flest» kanskje si. Ta det for hva det er. Pur underholdning!



Vel, dette er underholdning i den absolutte mesterklassen. Hvorfor? Det må vi finne ut av …



Karakterene i denne serien er ikke superhelter (Marvel, DC) eller bilfantomener (Fast & Furious) som overlever «alt». Likevel, vi vet at de overlever, de fleste.

Men agent Ethan Hunt (Tom Cruise) har dødd minst en gang til før i serien. Overlever han denne?



Jeg klarer neppe å la være selv å analysere filmen i alle fall ørlite grann, oppslukt som jeg er av denne fascinerende, klisjéfylte sjangeren som James Bond-filmene og dens arvleggere, spion-seriene på 60-tallet, ga liv til.



Selv ladet jeg opp med å se de fire foregående på Blu-ray Disc.



Det var ikke dumt. Jeg var skikkelig innstilt på «Ethan Hunt-frekvensen» og frydet meg over de mange referansene til ikke bare forgjengeren (Ghost Protocol, 2011), men også de tre første i serien. Mission Impossible – Rogue Nation henter lett og lekent fra sitt eget fiksjonsunivers, med både visuelle og faktamessige referanser.



Det har vist seg å være smart å la serien tolkes av ulike regissører for hver film. Det gir vitalitet. Selvsagt vil da ikke alle forsøk være like vellykket, men det blir også litt smak og behag.

Mest av alt er det umulig å kjede seg et sekund mens man ser denne actionfesten. Igjen er det en dings, en «fil», en liste som absolutt må skaffes. Den er ikke lagret i nettskyen, men finnes bare i et supersikkert rom som ingen kan komme seg inn i.

Denne hitchcockske «McGuffin» er selvsagt ikke viktig, som den aldri er. 

Det viktige er hvordan kan sitronen skvises ut denne gang? Hvilke vrier kan vi se som vi ikke har sett før i forgjengerne, i konkurrentserien og i andre tilsvarende action/spionthrillere? Hvordan blir karakterene presentert? Bryr vi oss om deres skjebner?



I den første og andre filmen i serien var skurkene begge ansatte i Impossible Missions Force. Denne gang (skal det vise seg) er det også tidligere agenter og etterrettningsfolk som er de virkelige slemmingene. Faktisk er det hele et aldri så lite spark i magen til konkurrenten James Bond. Endatil foregår store deler av handlingen i London, og se opp for en veldig spesiell gjesteopptreden!



Livet som agent er tøft og på et tidspunkt i filmen forteller stjernefunnet Rebecca Ferguson, i rollen som Ilsa Faust, dette til Ethan Hunt:

 Et av de tre «umulige» valgene som Ethan Hunt står overfor, er å bare stikke av sammen med henne og starte et nytt liv.

Som agenter blir de misbrukt av de overordnede, uansett. Hva er rett, hva er galt, i en så eksplosiv virkelighet disse fiksjonsheltene befinner seg i? Men her stopper det heldigvis.

Kjemien er helt topp mellom Ferguson og Cruise, men filmen styrer unna alle store kjærlighetsklisjéer og er faktisk kjemisk fri for dem. Alldeles fortreffelig og dette åpner dessuten opp for en logisk og naturlig sjette film.

Innsatsen til Tom Cruise er enorm. Som vi «alle» har visst før vi ser filmen, er det faktisk han som henger utenpå det gigantiske Airbus A400M Atlas-flyet, i virkeligheten. Det er også en annen imponerende scene under vann. Og mange, mange flere: en biljakt av en annen verden, en motorsykkel-chase …



Også Ferguson fortjener ekstra ros. Fra flere svenske serier til BBCs The White Queen, er det nå duket for en Hollywood-karriere av dimensjoner for den 31-årige svensk-britiske kvinnen. For mange seere vil hun være et friskt, nytt ansikt, og aldri før har jeg sett en så overbevisende actiondebut. Aldri før har vi vel heller sett en så likeverdig og fantastisk kvinnelig agent i noen filmer i sjangeren. Hun bare er best i klassen og at hun er kvinne er ikke noe som poengteres eller vektlegges i noen del av plottet. Glimrende, igjen! Smart av Tom Cruise og regissør Christopher McQuarrie å gi henne rollen.

For andre film på rad i serien er det filmfotograf Robert Elswit som er ansvarlig. Det betyr at filmen er skutt på 35 mm film, som Elswit er en svoren fan av. Han mener at digitalopptak ikke har noen tekstur og sjel. Dette merkes på fremvisningen. Teknisk sjef ved SF Kino Sandvika sa overbevisende til oss at det var en 4K-versjon vi så. Det virket kornete og grumsete, til tider, men da må det altså ha vært den gode, gamle analogfølelsen vi skulle få i vår heldigitale hverdag.

Filmen foreligger også med Dolby Atmos, men grunnet teknisk feil på prosessoren i kinoen fikk vi dessverre ikke oppleve denne lyden.

 Filmkomponisten heter Joe Kraemer. Han jobbet med regissør McQuarre og Cruise på Jack Reacher (2012), som var hans gjennombrudd i Hollywood, og fikk igjen sjansen her. Kraemer har tatt det klassiske Mission: Impossible-temaet til Lalo Schifrin og virkelig bragt det til heder og verdighet igjen. Det er også krydret på passende steder i score-musikken gjennom filmen.



Med unntak av den tredje filmen (hvor regissør J.J. Abrams var medskribent), utmerker denne filmen seg på en spesiell måte. Regissøren står bak historien (sammen med Drew Pearce) og har skrevet hele manuset selv. Det merkes! Alt er på en måte vanntett fra første sekund. Det føles ut som en komplett filmopplevelse fra A til Å. McQuarrie har en lang CV med gode filmmanus (The Usual Suspects, Valkyrie, Edge of Tomorrow, m.fl.) Med dette tror jeg også at for første gang i serien vil Tom Cruise la samme regissør lage neste film!

 Det er forøvrig fjerde gang Cruise og McQuarrie samarbeider.

Ikke noe å trekke? Jo, da, små ting her og der, logiske brister etc. Men de er ørsmå. Tittelen er også svak. Det er ingen nasjon i seg selv som er «rogue». Er det noen som er uten sikkerhetsnett, er det Ethan og hans tre medsammensvorne agenter: William Brandt (Jeremy Renner – som har en veldig passiv rolle i filmen), Luther Stickell (seriens faste maskot, Ving Rames) og Benjii Dunn – spilt av den alltid fantastiske Simon Pegg! Denne mannen kan lese telefonkatalogen og det er moro, på en «organisk», ekte måte. Han løfter filmen mange, mange hakk med sin lune humor. Seriens «Q»!

Når det føles som man har sett alt før, klarer faktisk Tom Cruise & Co. å gi oss ørfine nye nyanser og ikke minst et actionspektakell av en annen verden. Det skal godt gjøres for Broccoli & Co. å slå denne med SPECTRE og det kan vise seg meget taktisk klokt av Paramount å fremskynde lanseringen av den femte Mission: Impossible med seks måneder!

Der dagens tolkning av James Bond er til tider en dyster tristesse, hvor alt er alvorlig og fortidens minner jager ham, er Ethan Hunt ikke den som dveler ved hva som har vært, men hva som kan gjøres. At han har vært gift og egentlig ville ha et familieliv, er det ikke noe fokus på. Foreldrene er døde, det ble nevnt i en bisetning i film nummer tre. Ethan Hunt er som Tintin, en «blank figur», som vi som seere kan heie på. Det er lett, lekent, men samtidig med en viss realisme i bunn slik at det ikke blir karikaturer av noen figurer.

Akkurat nå gleder jeg meg bare til å se filmen enda en gang!

Stor takk til SF Kino Sandvika for presseadgang.