Anmeldelse: Miracle in the Cave

Det egentlige mirakelet her er hvordan regissør Tom Waller har klart å lage en så rotete og ufokusert film om et virkelig interessant tema.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men: jeg skulle ønske det var mer «Hollywood-drama» i denne filmen.

Miracle In the Cave er gjenfortellingen om hvordan tolv gutter og fotballtreneren deres blir fanget i en grotte i Thailand sommeren 2018, grunnet regnvær som oversvømmer stien. Etter to uker i grotten, forsøkes dette å hente ut guttene med hjelp av erfarne grottedykkere.

Det er basert på en virkelig hendelse. Nyhetene om dramaet gikk verden rundt.

Det er så mange feil med denne filmen at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Det første som slår meg, er mangelen på nødvendig informasjon man trenger for å forstå det store bildet. Jeg river meg i håret og tenker: hvorfor? om og om igjen mens jeg ser. Hvorfor stopper guttene plutselig å spille fotball for å løpe inn i grotten sånn, helt ut av det blå? Hvorfor, i et land kjent for å være et dykkemekka, kontakter de amerikanske dykkere for å få hjelp, før de kontakter noen litt nærmere? Hvorfor, hvis det er slik de påstår at de har rekruttert verdens beste grottedykkere, sies det senere at disse dykkerne bruker for få flasker, som om de ikke vet bedre? Og hvorfor ligger en polsk dykker begravet i Irland, hvorfor står det alder i stedet for fødsels- og dødsår på gravstenen hans, og hvorfor er han beskrevet (på gravstenen) som «polsk dykker» i stedet for det som vanligvis står på en gravsten? Det finnes sikkert helt logiske svar på alle spørsmålene jeg stiller underveis, men ingen som deles med seeren.

Det hjelper heller ikke at filmen mangler synsvinkel. Det er så mange karakterer her at det blir vanskelig å skille de fra hverandre, og uten en hovedperson blir fortellingen kjedelig å følge. Midtveis blir vi introdusert til en som kan minne om en protagonist, men mannen har lite personlighet og ingen karakterutvikling. Faktisk kunne jeg ikke fortalt deg navnet eller et eneste karaktertrekk på noen av de tjue eller mer personene vi møter i dette dramaet – så lite tilstedeværelse har skuespillerne. Dessuten spilles to av «hovedpersonene» av de ekte menneskene som var til stedet under redningsaksjonen i Chiang Rai og ikke av lærte skuespillere, noe som er smertefullt synlig i filmen.

Fordi en del av filmen finner sted i under vannet i en grotte, er det mørkt og vanskelig å se hva som faktisk foregår. Det som skal være et dramatisk og trist dødsfall, blir latterlig presentert ettersom jeg ikke ser hva som skjer. Men jeg forstår at scenen er dramatisk – fordi musikken forteller meg det.

Generelt sett er bildene lite tiltalende og rotete. Det er mulig at dette er poenget, altså et forsøk på å gjenspeile desperasjonen og mangelen på organisasjon denne redningsaksjonen tydeligvis hadde – men på et underholdningsnivå er det for dårlig. I tillegg er filmen overraskende tonedøv til å være en katastrofe-fortelling. Innimellom blir stemningen usedvanlig oppløftende, til tross for at tolv barn fortsatt sitter fanget inne i en grotte.

En ting som kommer godt frem er thailandske styrkers motvilje til samarbeid. I dette kaoset får ikke dykkerne lov til å gå inn i grotten da det kan være farlig. Mennesker løper rundt og prøver å finne riktig person for å få tillatelser til å dykke eller pumpe ut noe av vannet, og det er klart at ingen helt vet hvem som sitter med makten, og ingen tør å gjøre noe uten klarsignal fra hovedsetet. Det er først når en tilfeldig mann sitter med kongelige kontakter at ting begynner å gå seg til, noe som igjen føles litt for kunstig.

Miracle In the Cave klarer ikke helt fange det utrolige med den sanne historien den er basert på. Derfor klarer ikke jeg anbefale denne filmen til noen – den er rett og slett for kjedelig.