Anmeldelse: Min nye venninne

KINOMAGASINETs anmelder gir Min nye venninne terningkast fire.

Min nye venninne er en interessant og humoristisk film som utfordrer menneskers holdninger, fordommer og evne til aksept.

Vi vet vel alle hvor betydningsfullt et sterkt og nært vennskapsforhold er. Dermed blir smerten og tomrommet stort da ens beste venninne dør, og nettopp dette er utgangspunktet for Min nye venninne.

Filmen starter i Laura sin begravelse. Stemningen er full av sorg, og savnet etter Laura framstilles på en nær og troverdig måte.

Deretter får vi ta del i Laura og Claire sitt vennskap helt fra de var små. Klassiske vennskapstegn får spillerom, og deres forhistorie er sammensatt på en kjapp og fiffig måte. Livets mange vendepunkt kommer godt fram i disse korte klippene fra bestevenninnenes oppvekst.

Vi får se hvordan Laura og Claire skjærer seg i hånda som små for å dele blod. Vanligvis er det gutta som holder på med slikt, og blir blodsbrødre. Denne gangen er det Laura og Claire som gjør det, og blir blodssøstre. Det er flott og forfriskende at kjønnsrollene og stereotypene vi kjenner er noe byttet om.

I tillegg får vi se Claire og Laura som unge voksne på ett diskotek. De danser til Katy Perrys Hot N Cold, drikker drinker og ser på gutter. Dette er utrolig gjenkjennelig for enhver som har vært på et utested med dansegulv, fargesprakende lys og høy, dunkende musikk.

I tillegg er hele filmens problematikk svært gjenkjennelig for alle oss som fremdeles har et sterkt bånd til våre venninner fra barndommen. Dermed appellerer nok denne filmen mest til kvinner rent tematisk.

Filmens regissør er François Ozon. Han står bak filmer som for eksempel Swimming Pool (2003), I de beste hjem (2012) og Frustrert fransk frue (2010). Jeg så Frustrert fransk frue da den var aktuell for noen år tilbake, og det er tydelig at François Ozon har noen gjennomgående temaer i flere av sine filmer da det kommer til spørsmål om for eksempel likestilling og kjønnsroller.

Min nye venninne går fra å være dypt tragisk i Lauras begravelse, til å få en mer vittig og komisk tone.

Flere av skuespillerne i filmen imponerer meg. Raphaël Personnaz, som spiller Claires ektemann Gilles, klarer å få fram den kjekke, hardtarbeidende, romantiske og omtenksomme ektemannen. Hans framstilling av den franske mannen blir akkurat så eksotisk som vi her hjemme i Skandinavia ønsker å se.

Aurore Clément, som spiller Lauras mor, har en svært god tilstedeværelse i de scenene hun er med i. I tillegg fungerer Anaïs Demoustier, som spiller Claire, svært godt som en brygge mellom publikum og David. Romain Duris, som spiller David, har helt klart inntatt en rolle som krever mye arbeid i Min nye venninne, og har vært nominert til to franske filmpriser i kategorien beste mannlige skuespiller for denne prestasjonen.

François Ozon tar opp et tema som er relativt nytt å se på filmlerretet. I tillegg til å ha regi for Min nye venninne har han også skrevet filmens manus, med utgangspunkt i Ruth Rendells novelle The New Girlfriend. François Ozon utfordrer både sine egne karakterer og publikum med nye problemstillinger. Folks holdninger til ordinære kjønnsmønster blir satt under lupen, og i tillegg får vi ta del i noe så eksistensielt som det store, sorte hullet som blir igjen etter tapet av ens beste venninne.

Menneskelige følelser og reaksjoner blir også sentralt i Min nye venninne. Claire vil finne noe å klamre seg fast i etter Lauras død. Noe som kan hjelpe til med å fylle tomrommet etter Laura. Hun klarer det på et vis hun ikke er helt komfortabel med til å begynne med, men etter en stund blir det noe ukomfortable til noe vanlig og trygt. Hun savner det ukomfortable når det er borte, men misliker det ukomfortable og synes det er feil da det er der.

Filmens dialog og symbolikk er til tider sylskarp. David kommer med flere statements som klamrer seg fast i hodet mitt, og filmen får et viktig samfunnsperspektiv.

Pascal Marti, som har arbeidet med François Ozons filmprosjekter tidligere, er filmens fotograf. Enkelte scener er filmet med innovative utsnitt og vinkler, men dette kunne jeg gjerne sett mer av.

Til å begynne med holder Min nye venninne en stø handlingskurs. Vi som publikum får våre overraskelser, vi blir triste og vi ler, men filmens framdrift er fortsatt oversiktlig.

Siste halvdel av filmen blir for meg en merkelig relasjonsforvirring hvor stadig nye vendinger får spillerom. Så en noe mer målrettet handling mot slutten av filmen ville gledet meg.

Erfaringsmessig har fransk film ofte mye å gi. Enten det er det erkeromantiske bildet av en vinbonde ute på landet, eller om det er som de moderne menneskene vi møter i Min nye venninne.

Min nye venninne er en viktig film. Den er både skjør og trist, samtidig som den er full av lun humor. François Ozon har nok en gang bevist for meg at han er en regissør som har noe på hjertet. Jeg kommer nok til å få meg flere av spillefilmene fra hans arkiv, og kommer til å følge med hans filmprosjekter videre.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.