Anmeldelse: Midnight Sun

Midnight Sun handler om Katie, en tenåringsjente med en sjelden sykdom, og hennes møte med kjærligheten.

Katie (Bella Thorne) lider av XP – Xeroderma pigmentosum, en sjelden sykdom som gjør at hun ikke kan være i solen i det hele tatt. Dette gjør at hun vokser opp veldig isolert, sammen med sin far (Rob Riggle), og ei venninne (Quinn Shepard).

Hver dag skater en gutt forbi vinduet hennes, og Katie blir betatt av denne karen. Katie er også veldig glad i å spille gitar, synge og skrive sine egne sanger. Samme dag som hun ser at de andre ungdommene har bestått videregående, så får hun morens gamle gitar av faren sin. Hun får lov til å ta en kveldstur til den lokale togstasjonen for å spille litt på gitaren, og det er her hun møter gutten for første gang.

Charlie er en typisk sensitiv alfahanne som driver med sport. Han har et noe gjenkjennelig glis, noe som kanskje ikke er så rart siden det er Patrick Schwarzenegger som spiller Charlie. Han er nemlig den eldste sønnen til Arnold Schwarzenegger.

Filmen handler om hvordan forholdet deres blomstrer, mens Katie forsøker å holde sykdommen skjult, noe som selvfølgelig ikke går smertefritt for seg.

Midnight Sun er en typisk romantisk dramafilm som hovedsakelig er rettet mot tenåringsjenter, og jeg kan se for meg at dette vil bli favorittfilmen til en generasjon 16-17-åringer. Dette gjør at jeg blir dratt litt ut av filmen til tider, da det ikke er så enkelt for en voksen kar å identifisere seg med karakterene i filmen, men det skal ikke filmen få lide for.

Patrick Schwarzenegger gjør en ok rolle, men det er Bella Thorne og Rob Riggle som stjeler showet. Førstnevnte gjennom sin gode balanse mellom å være en venninne, en god datter, en glad kjæreste, men ikke minst en klein tenåring. Riggle ser man ofte i vulgære komiske roller, så det er forfriskende å se ham som en omtenksom pappa.

Filmen har et godt manus (skrevet av Kenji Bando og Eric Kirsten) som driver handlingen fremover, men man kan allikevel se for seg hvordan det hele kommer til å ende. Visuelt sett brukes utsnitt på en god måte, men jeg savner litt mer aktiv lysbruk, spesielt i innescenene på dagtid – her lå det en gyllen mulighet til å utfordre filmspråket, men det blir bare ordinært.

Musikken er klisjéaktig og typisk for sjangeren, men Katies egne sanger er i alle fall vakre. Dessverre er det tydelig at sangen vi hører er spilt inn i studio, selv når det i filmen liksom skal være live på en bryggekant.

Alt i alt en god film i sin sjanger, og du skal være rimelig kynisk av deg om du ikke får tårer i øynene i filmens siste minutter. Målgruppen – tenåringsjenter – ville nok gitt filmen et høyere terningkast.