Anmeldelse: Men

Alexander Medawar Garland (52) er blant en av vår samtids mest unike regissører. Hva forteller han oss med Men?

Tidligere er Alex Garland – som han benevner seg som – kjent for både Ex Machina (2014) og Annihilation (2018) – som begge er filmer med svært åpne slutter. Det er dette som gjør Garland så unik. Han regisserer filmer som folk kan relatere seg til eller tolke på forskjellig vis fra person til person.

På rollelisten i Men finner vi Jessie Buckley (Harper), Rory Kinnear (Geoffrey) og Gayle Rankin (Riley).

Etter at ektemannen hennes dør på tragisk vis leier Harper seg inn på et stort hus med fin hage på den engelske landsbygda. Der skal hun tilbringe de neste to ukene. Hun vil være helt alene, mens hun bearbeider sorgen og sjokket etter hendelsen. Etterhvert føles det som om innbyggerne og skogen rundt huset følger med på henne. Det utvikler seg til et vaskeekte mareritt som bare blir verre og verre.

Men har et fantastisk kunstnerisk uttrykk. Bilde er krystallklart og setter sterkt fokus på spesielt grønn og oransje som står i sterk kontrast til resten av filmens fargebruk og danner den primære fargepaletten.

På lydfronten har Men en lydmiks som har som hovedoppgave å underbygge og forsterke filmens totale atmosfære. Du kan høre regnværet spredt over alle høyttalerne i kinosalen. Musikken som ofte er svært simpel, men effektiv hopper sømløst fra venstre til høyre lydkanal for å gi deg den litt ukomfortable følelsen som får hårene dine i nakken til å reise seg.

Jessie Buckley spiller knallgodt som Harper. En kvinne som sliter med stor skyldfølelse og sorg etter tapet av sin ektemann. Det er allikevel ikke henne jeg tar av meg hatten for. Den æren får Rory Kinnear som spiller opptil flere av filmens sentrale roller. Selv om det er samme skuespiller så føles det fortsatt som helt unike karakterer som han gir forskjellige nyanser til. Dette gjør dem vidt forskjellige fra hverandre. En er en omstreifer, en annen er en pubeier – for å nevne noen.

Sjangermessig gaper filmen over mye forskjellig og gir deg både litt slasher, body horror og psykologisk skrekk.

Filmens tema er ikke at alle menn er grusomme eller som Stieg Larsson ville sagt «Menn som hater kvinner». Filmen handler om sorg og skyldfølelse. Om hvordan det kan spise deg opp fra innsiden om man ikke møter det direkte.

Jessie Buckley som Harper spiller godt, men det vies altfor lite tid til karakteren hennes. Meningen er at vi skal føle med henne, men det sveipes så raskt over selve dødsfallet til eksmannen at det blir vanskelig å knytte noe bånd til karakteren hennes. Det virker som om Alex Garland kun er interessert i å få ting unnagjort så fort som mulig. Han har hastverk og før du vet ordet av det så er Harper allerede på den engelske landsbygda klar til å flytte inn i to uker.

Du får ikke tid til å reflektere over hvem hun er som person. Det blir ikke tid til å gruble over om hun er skurken eller ikke. Filmen forventer at du skal akseptere budskapet uten å stille spørsmål.

Filmens visuelle uttrykk er som jeg sa tidligere fantastisk. Allikevel er det ikke alt som går på skinner på dette feltet heller. I de aller fleste tilfeller er det bra, men spesielt på et punkt tas jeg ut av opplevelsen. På et tidspunkt i filmen er det tydelig at det er brukt dataanimasjon eller deepfake-teknologi – om ikke begge deler – for å plassere en skuespillers ansikt på en annen.

Ansiktet ser direkte gummiaktig ut og treffer spikeren på hodet når det gjelder «Uncanny Valley». Denne effekten er dessverre svært dårlig utført og du finner garantert bedre arbeid på nett. For eksempel deepfake Tom Cruise.

Men er en slow burner. Det er i og for seg greit at det tar tid, men jeg forventer da at det skal eskalere noe voldsomt når det nærmer seg tredje akt. Alex Garland har bevisst valgt å la musikken være i bakgrunnen gjennom mye av filmens handling.

Når det nærmer seg et høydepunkt blir musikken mer intens og du får inntrykket av at det kanskje kommer til å skje noe, men det gjør det ikke. Regissøren, som også er manusforfatteren, bruker den samme formelen gjennom hele filmen. Musikken er rolig, deretter blir den intens også svinner den hen. Garland blåser opp ballongen hver gang for så å sprekke den uten noen form for fanfare eller begivenhet.

Når ting endelig begynner å skje og filmen nærmer seg sitt klimaks så var jeg helt nummen. Det var ingenting som var hverken overraskende eller skremmende på dette tidspunktet.

Jeg slet med å engasjere meg i plottet og jeg må innrømme at når filmen hadde brukt opp sin spilletid på 1 time og 40 minutter så satt jeg i kinosalen omtrent så likegyldig som da jeg startet. Men setter ikke noe spor og innen slutten føltes det som om man ikke hadde fått noen form for grunn eller avslutning som gav mening. Alt forsvinner ut i ingenting.

Om man velger å lage en skrekkfilm så er det viktig at man finner en balanse. Film, og i dette tilfellet skrekkfilm, er subjektivt, men det er også visse regler som gjelder.

Men har oppbygging som er punkt én i god skrekk. En god oppbygging av skrekken og dens elementer gir stor belønning både for filmskaperen og publikum. Dessverre feiler filmen på å utnytte sin gode oppbygging og velger istedenfor å feige ut hver gang.

Men er ikke en dårlig film, men den feiler på å være en effektiv skrekkfilm samtidig som at budskapet føles mer fremtvunget enn i Garland sine tidligere verk. Han kan å lage en vakker film med krystallklare bilder og god cinematografi som nærmest tar pusten fra deg. Lydmiksen er bunnsolid med subtile detaljer og surroundeffekter som er helt nydelige.

Dessverre er dette den svakeste filmen hans og kommer derfor ikke i nærheten av hans tidligere verk. Friheten som Ex Machina og Annihilation har er blant flere av punktene som gjør dem spesielle. Filmene oppleves forskjellig fra person til person. Men kommer neppe til å ha samme effekt på publikum i like stor grad.

LES OGSÅ:

Anmeldelse: Ex Machina

En ny start for Alex Garland