Anmeldelse: Men in Black: International

Fabeldyr og hvor de ligger skjult.

Syv år har gått siden Men in Black III, som avsluttet karakterutviklingen til Agent J og K, spilt av Will Smith og Tommy Lee Jones.

Nå består duoen av Tessa Thompson og Chris Hemsworth, som spilte sammen i Thor: Ragnarok og Avengers: Endgame.

Molly (Tessa Thompson) er bare et barn når hun ser sitt første alien luske rundt på rommet hennes. To sortkledde menn står i dørinngangen og sletter hukommelsen til hennes foreldre. I tjue år har hun lett etter denne hemmelige organisasjonen og når hun først finner dem blir hun satt på prøve i et oppdrag i London. Der må hun slå seg sammen med Agent H (Chris Hemsworth) hvor de oppdager at det kan være en muldvarp i hele organisasjonen.

Jeg var veldig spent på denne filmen og det som vi så i traileren, som i fiksjon ville vært kjent som «the inciting incident». Det er hendelsen som snur hverdagen på hodet, griper fatt i tilskueren og som setter protagonisten i en situasjon utenom det vanlige. Situasjonen er gjerne en som sender hovedpersonen avgårde på en reise, som gjerne handler om det som skjer under denne hendelsen.

Mollys introduksjon er spennende. Det å vokse opp med et ønske om å finne hemmeligheten bak de sortkledde mennene virket interessant, særlig fordi hun treffer på en alien som ung og er vitne til at hukommelsen til hennes foreldre blir slettet. Her kunne man også ta noen elementer fra E.T. som kunne utvikles og inkorporeres i dette verket.

Dessverre blir spennende idéer skrapt vekk for å fortelle den samme historien en gang til. Det er synd at dette er en kort reise fra «inciting incident» før vi går inn i det velkjente mønsteret vi så i den første Men in Black-filmen fra 1997.

Det rimer ikke helt at en vanlig borger plutselig blir agent, fordi vedkommende har lett etter dem lenge. Det er ingen emosjonell gevinst. Det er bare noe som skjer. Det virker som om manuset glatter over dette for å gå rett inn i den klassiske «buddy cop»-dynamikken mellom veteranen og nykommeren, og all dramatikk det kommer med. Alle nye og spennende idéer skyves til side.

Begrepet soft reboot kan likevel brukes her. Det er når man ønsker å sette igang en franchise, fra en historie som allerede er ferdig, men likevel anerkjenne hva som har skjedd tidligere. Jurassic World er både en oppfølger til de tidligere filmene, men starter også noe nytt. Det samme gjelder filmen Creed i Rocky-serien, Star Wars: The Force Awakens, Mad Max: Fury Road – og på en måte alle Bond-filmer som starter med en ny Bond-skuespiller. Men in Black: International anerkjenner hendelsene i de tidligere filmene, men ønsker å ta serien i ny retning. Her legger jeg vekt på ordet «ønsker».

Det er en helt kompetent historie – slik som alle de andre – og det at det foregår i fremmede land gav oss ikke noe nytt. Dette kunne like gjerne vært i New York, Las Vegas og Seattle for å illustrere tre ulike lokasjoner. De fremmede landene gav ikke noe annet enn stilig produksjonsdesign og aliens som gjemmer seg i andre deler av kloden.

De to hovedrolleinnehaverne har kjemi. Hemsworth har en god, komisk timing, selv om den treffer mye tydeligere i den improviserte dialogen i Thor: Ragnarok. Tessa Thompson stråler, men slår meg som noe problematisk i denne filmen. Det er en usikker veksling mellom hennes rigide tilnærming til jobben og om hun synes hennes agentpartner er kjekk eller ikke. Rollene er snudd litt på hodet fra de tidligere filmene. Det er Agent H som er den erfarne agenten, men også surrehuet, «the hotshot» og den løsslupne.

Agent M (Thompsons karakter) er mer logisk anlagt, regelrettet og stiv, som gjør at man begynner å stusse på hvordan de reagerer på de ulike situasjonene de havner i. Det er noen ganger han er mer uerfaren enn henne, og hvordan hennes reaksjoner ikke stemmer overens med den hun kan og ikke kan. Det er mulig det har vært vanskelig å skrive dynamikken, motivasjonene og personlighetstrekkene ved de to hovedrollene.

Hemsworth og Thompson gløder sammen, og det virker som de har gøy på sett, men karakterene deres sliter. Her gjør åpenbart skuespillerne det beste de får til fra et lunkent manus.

Filmmanuset lider ikke bare under karakterene, men humoren er pinlig og påtrengende. Den prøver litt for hardt ved enkelte karakterer, og det blir litt som foreldrene dine skal skrive et manus med en vits i ny og ned. Her har vi en instans av «se på disse kjendisene som egentlig er romvesener i skjul», et lite våpen som gjør stor ødeleggelse og «morsom» CGI-sidekick på sidelinja. Til tider minner filmen om Warner Bros’ Fabeldyr-filmer.

Men in Black: International har sin underholdningsverdi. Det er futt i actionsekvensene, Danny Elfmans klassiske tema koker over verket, karakterdesignene på romvesene er kreative og det er et godt skuespillergalleri i filmen. Jeg har tross alt ikke nevnt Emma Thompson og Liam Neeson. Det hjelper å krydre verket med store skuespillertalenter, som også gjør det beste ut av en kjedelig historie.

Filmen er ikke et rot. Langt ifra! Det er et kompetent verk som følger alle formler i boka, er temmelig forutsigbar og går i samme visuelle bane som de andre oppfølgerne. Det er en ålreit film å ha på TV-en mens du bretter klær eller strikker en genser.

Man glemmer lett hva som skjer i denne filmen innen en ukes tid. Slik som at den handler om en muldvarp i MIB-organisasjonen, som jeg har glemt å nevne siden innledningen av denne anmeldelsen.

Neste gang de forsøker å ta serien i nye retninger, så håper jeg de gjør det.