Anmeldelse: Memory

Liam Neeson har siden Taken (2008) fått seg en solid karriere innenfor actionsjangeren. Han har vært med i en haug av actionfilmer og det med særdeles varierende kvalitet. Hvordan føyer Memory seg inn i rekken?

Taken er og blir definitivt høydepunktet – og som absolutt er blant de filmene som Liam Neeson nå til dags er mest kjent for.

På den andre siden av spekteret har man filmer som Honest Thief (2020) om ikke kan kalles noe annet enn billig latskap som er skapt på et samlebånd og som aldri skulle gått på kino, men heller rett på VOD.

I Memory spiller Liam Neeson leiemorderen Alex Lewis som uten å nøle kjapt og grundig likviderer mål han får av arbeidsgiveren sin. Etter mange år i toppform begynner alderen å vise sine stygge tendenser. (I virkeligheten runder Liam Neeson faktisk 70 år sommeren 2022.)

Hans karakter i denne nye filmen, Alex, begynner blant annet å glemme ting, derav filmens tittel. En gryende aldersdemens, altså.

Alex bestemmer seg for å legge livet som leiemorder bak seg, men på det som skal være hans siste oppdrag endres alt.

På forhånd var jeg faktisk ikke klar over at Memory allerede er en film som er blitt laget tidligere.

Den er basert på den belgiske filmen som på norsk heter Morder uten minne fra 2003, som igjen er basert på en bok av den belgiske forfatteren Jef Geeraerts.

(Filmen er kjent under titler som (orginalt) De zaak Alzheimer og på engelsk The Alzheimer Case, The Alzheimer Affair eller The Memory of a Killer.)

På rollelisten finner vi også skuespillere som Guy Pearce (Memento, Bloodshot) og Monica Bellucci (Spectre, The Matrix Reloaded).

Regien er det Martin Campbell som står for. Han er mest kjent i nyere tid for å ha gitt nytt liv til James Bond i to runder og introdusert to skuespillere i sin første tolkning som agent 007: først med GoldenEye (1995) og så med Casino Royale (2006).

Memory starter bra idet en bil kjører forbi med musikk på full guffe. Vibrasjonene fra bassen i bilanlegget kjennes godt i kinosalen. Musikken eskalerer idet Alex tar seg av sitt første mål. Alle de involverte spiller rollene sine til punkt og prikke uten noen form for fanfare eller dybde, men det er tross alt Liam Neeson man er her for å se. Han trykker på de samme knappene som han har gjort helt siden Taken kickstartet actionkarrieren hans for fullt.

Men svakheten til Memory er likevel ikke at det er en typisk Liam Neeson-film. Det er tross alt han som redder disse filmene fra å føles som totalt bortkastet tid. Innpakningen er god. Lydmiksen er punchy, men samtidig balansert. Dialogen er lett å høre og når actionscenene kommer blir man praktisk talt pepret med skudd og eksplosjoner som høres ut som om de har faktisk tyngde.

Memory er nok neppe din aller første actionfilm, så actionsekvensene kommer sannsynligvis til å fremstå svært underveldende og forglemmelige. Setter man Memory opp mot filmer som John Wick-filmene, som virkelig investerer mye tid og penger i å levere et produkt med visuelt slående actionsekvenser, så vil Memory fremstå som en mislykket kake som sakte, men sikkert faller sammen.

Regien er det ingenting å si på, men det er ikke noe unikt med måten filmen er filmet på. Hvilken som helst habil filmregissør kunne gjort en like så god jobb som det Martin Campbell har gjort.

På manusfronten sliter Memory med å få til en fengslende historie. Historien er aldri engasjerende nok til å føle at man kan bli nok investert i hva karakterene går igjennom. I løpet av den første timen er filmen splittet inn i to deler og det byttes flittig mellom Alex Lewis og FBI i det de holder på med å løse en drapssak på to fronter. I en film som i utgangspunktet har et ganske svakt manus så virker det unødvendig å overkomplisere plottet enda mer.

Det vies veldig lite tid til karakterutvikling og den utviklingen som er der tvinges frem og feies deretter fort under teppet for å gi plass til den neste actionsekvensen. Karakterene er på toppen av det hele syltynne og omtrent like flate som pappfigurer.

Filmen er nærmest en blåkopi av de titalls andre filmene Liam Neeson har laget de siste årene. De følger igjen samme formel som Taken i håp om at de kan innkassere på at filmen har en sympatisk actionhelt spilt av Liam Neeson i hovedrollen.

Memory er en (komisk nok) forglemmelig action/thriller, som i likhet med de aller fleste Liam Neeson-filmene fra de siste par årene ikke sikter høyere enn å underholde mer enn minstekravet uten å tilføre noen form for dybde eller engasjerende historie for å fylle filmens spilletid.