Anmeldelse: Maze Runner: Ildprøven

Historien om Thomas og kampen mot OND fortsetter ute av labyrinten.

Det er ikke slutt på løpingen selv om de er ute av labyrinten. Denne gangen løper de ikke mot noe, men fra en rekke truende folk og skapninger.

Regissør Wes Ball er tilbake med en ny film i Maze Runner-serien: Maze Runner: Scorch Trials, eller Maze Runner: Ildprøven som er den norske tittelen.

Det er ett år siden vi så Thomas (Dylan O’Brien) løpe for sitt liv gjennom en mystisk labyrint. Hans minne var blitt visket vekk, men han visste at han ville få gjengen ut av deres fangenskap.

Dette klarte han og Maze Runner: Ildprøven plukker opp der The Maze Runner avsluttet. Ute av labyrinten blir de nå ivaretatt av en organisasjon som gir dem mat, tilgang på dusj, nye klær og ikke minst en seng med madrass i.

Idyllen er dog kortvarig da det viser seg at de holdes av OND (W.C.K.D – World In Catastrophe: Killzone Experiment Department). Igjen må gruppen ta beina fatt og løpe det de kan vekk fra de ondes base.

Oppfølgeren til The Maze Runner starter rolig, men eskalerer raskt og forholder seg spennende og intens store deler av filmen.

Den pusher også aldersgrensen en del gjennom filmen. Tidvis synes jeg at 12-åringene (eller yngre med foresatte) blir presentert for en hel del grafisk ekle bilder fra monstre til noe som ligner zombier. Jeg syns det er kult at Ball tør å tilfører filmen litt ekstra krydder, men jeg har samtidig litt sympati for de yngste i kinosalen.

I motsetning til den første filmen, hvor målet var å komme seg ut av labyrinten, må Thomas og gjengen nå navigere i øde landskap, ukjent terreng og stole på en rekke mennesker de ikke kjenner.

Det er ikke et kjedelig øyeblikk i den to timer lange filmen, noe som er imponerende for en oppfølgingsfilm. Kanskje like imponerende fordi det er en oppfølgingsfilm nettopp innen ungdomssjangeren «Young Adults».

Det må også skrytes av filmens lydspor, skapt av John Paesano, som også sto for filmmusikken til den første filmen. Gjennom hele filmens løp speiles handling, emosjoner og visuelle inntrykk gjennom filmmusikkens komposisjon. Dette hever en rekke scener til noe enda mer spennende, og er med å bygge et positivt totalinntrykk av filmen.

Til tross for en hel del positivt å si om Maze Runner: Ildprøven, svekkes filmens totalinntrykk da filmen forsøker å runde av. Det som skal være filmens siste slag ender overraskende fort og uten noe nevneverdig og overraskende dramatikk.

Det er også viktig å ha i bakhodet at denne filmens avslutning på sett og vis skal være neste films innledning. I så måte gjør den en grei jobb, men i forhold til hvor god resten av filmen er, avsluttes det hele med et antiklimaks.

Det gjøres også lite ut av at all informasjon opprørsgruppen har. At Thomas ikke husker noe gir rom for overraskende informasjon om hovedpersonen, men utover at det nevnes betyr det lite for filmen.

Alt i alt er Maze Runner: Ildprøven en god film. Den er ikke nyskapende i sin sjanger, men den gjør en god jobb og er en godt gjennomført fim i samsvar med sjangerkonvensjonene.

Personlig synes jeg denne står sterkere enn filmens forgjenger, og jeg gleder meg nå til å se om Thomas og gjengen klarer å slå tilbake mot OND i neste film.

Stor takk til NFK Horten for fribilletter