Anmeldelse: Mary Poppins vender tilbake

Mary Poppins, barnepiken fra viktoriatidens England, vender tilbake til lerretet for å fortrylle nye barn og deres foreldre.

Filmen har alle suksessingrediensene fra den store klassikeren Mary Poppins (Stevenson, 1964): vakre bilder, pen musikk, gode skuespillere og musikalens lettbenthet.

Den har også tatt med seg både moralen og det oppstyltede språket fra 1950-tallets barnebok som den originale filmen bygget på.

En gjennomsiktig ferniss av kapitalismekritikk – bankhaiene kaster ut gjeldsslaver i de harde 30-åra – og den forfriskende søsteren Jane som har blitt buksekledd fagforeningskvinne, klarer ikke å skjule det overdøvende fakta at denne filmen har Disney laget uten kunstneriske ambisjoner eller en ny historie å fortelle.

Mary Poppins vender tilbake kun for å grabbe pengene til foreldre og besteforeldre som elsket den strenge og magiske barnepiken som barn. Om du er en av dem som elsket Mary Poppins vil jeg anbefale deg å heller se den filmen om igjen, enn å halv-more deg gjennom oppfølgeren.

Selvsagt kan noe av grunnen til at filmen ikke føles særlig vellykket er at vi (dessverre) så den med norsk dubbing. En svært dårlig dubbing, ofte helt ute av synk. Dessuten er oversettelsen særdeles gammelmodig med nødrim og uten å tenke på hvordan ordene skal passe med mimingen.

La oss si noe om hva som lykkes i filmen også: Den er til tider avsindig vakker å se på. Bilde, lys, dans og musikk bringer oss inn i et feilfritt vidunder-30-talls-London og til flere magiske verdener. Det er en stor slager som blir sittende i hjernen etterpå med «Et omslag er ingen bok» (på originalspråket: «A Cover Is Not the Book»).

Barneskuespillerne er søte og troverdige, også på norsk, og skuespillerlista er stjernespekket med alt fra Meryl Streep i en kul komisk rolle, til Dick van Dyke og Angela Lansbury som bringer historisk sus inn i kinosalen. Emily Blunt gjør seg særdeles godt som Julie Andrews sin etterfølger i rollen som Mary Poppins. Alltid et lurt glimt i øyet bak streng oppdragelse, og passe underfundig. Hennes side-kick, lyktetenner Jack, virker varm og fin, men han er den som er mest håpløst dubbet med lite innlevelse, og dette ødela mye av opplevelsen. Faren, spilt av det nye stjerneskuddet på den britiske filmhimmelen, Ben Whishaw, hadde jeg forventet mye mer av. Vi får samme historie om igjen, og hans komiske talent blir ikke utviklet, i alle fall ikke med norsk stemmeprakt.

Bortsett fra norske skuespillere er det også mye annet som ødelegger denne storfilmen: Slett og billig animasjon, lite framdrift eller vendepunkter i historien og intet nytt budskap. Mange av sangene er også gudsjammerlige kjedelige, men igjen, det kan være dårlig sangprestasjoner av norske dubbere.

Fortellingen er den samme gamle, helt ned til de enkeltscenene: I stedet for feiernummeret, så får vi lyktetennernummer, hvor Mary Poppins har akkurat samme rolle som sist. Hun reiser med barna inn i magiske verdener på samme vis. Ble litt imponert av badekarscenen, forresten, hvor de forsvinner under havet, den var morsom og annerledes. De slemme er slemme, de snille er snille, de rike har det godt, og alt blir flott med engang pengene er på plass igjen.

Alt i alt: du blir underholdt, men jeg er ikke sikker på om det er verdt å ta turen til kinoen av den grunn. Barna dine, som ikke kjenner Mary Poppins fra før, kan komme til å elske filmen i det minste. De barna som satt i kinosalen var i alle fall entusiastiske etterpå.

Les om originalfilmen her:

Mary Poppins – originalen som aldri går av moten