Anmeldelse: Maria Magdalena

Rooney Mara som Maria Magdalena i filmen med samme navn.

Kan det smake med litt ekte påskepasjon i kinomørket?

La oss starte denne anmeldelsen der filmen slutter, med en liten leksjon i bibelhistorie: Tittelrollen i filmen, Maria Magdalena, var en av Jesus apostler og den første forkynner av kristen tro, hun var ikke en prostituert. Teologiske forskere og forfattere, som Dan Brown med Da Vinci koden som beskrev henne som Jesus’ elsker, har fremhevet hennes viktige religiøse posisjon lenge. Vatikanet fant det først ut i 2016, etter å ha stemplet henne som skjøge fra og med år 591.

Du trenger hverken å ha peiling på bibelhistorie eller være religiøs for å nyte og berøres av denne filmen fra år 33 etter Kristus fødsel. Ja akkurat, det var det året han døde og den er laget i påskens ånd, om pasjon, lidelse, tro og tvil. Men filmen handler ikke først og fremst om Jesus.

Maria Magdalena er regissert av Garth Davis (Lions), men er en film fra kvinners ståsted, kanskje vi kan kalle den feministisk. Den handler om frihet og kvinnekamp, og også om hengiven kjærlighet og vanskelige relasjoner. Så er det mange kvinner i denne britiske produksjonen. Begge manusforfatterne er kvinner, Helen Edmunson er kjent dramaturg fra både BBC og shakespearsk teater og hun har vevd det dramatisk almennmenneskelige inn i historien. Jeg ble imponert over hvordan historien tvinger seg frem, drevet fram av menneskers følelser, ikke av Gud.

I lydbildet legges det et ekstra lag med pasjoner, av elektroniske klanger, fioliner, cello og sirisser. Her har også en kvinne hatt fingre med i spillet, Hildur Guðnadóttir, ung islandsk cellist og komponist. Den andre komponisten er nylig avdøde Jóhann Jóhannsson, som var med å komponere for Blade Runner 2049 og vant Golden Globe for beste filmmusikk for Stewen Hawkins-biografifilmen The Theory of Everything. De to islandske komponistene forsterker følelsen av noe nordisk i denne filmen. Rent, minimalistisk til en oppløftet klarhet.

Det er nærbilder av ansikter som dominerer lerretet. Ansikter, øyne og hender, uttrykksmettede hender. «Less is more» synes å være gjennomgangstema, bildene males ikke i sterke farger. Både klær, hus og landskap er i nyanser av hvitt og blek pastell, til tider ser vi en hel liturgi av lys og skygge, både over mennesker og monokrom natur. I alt det hvite trer menneskene tydelig fram, huden blir sanselig. Det er andre kontraster også, ville menneskemengder og svart hav. Havet blir en symbol på renselse og dåp, på mer enn en måte.

Historien er sitrende sterk, men fortelles uten å bli voldsom. Det er ikke action eller horror som når Mel Gibson piskes i to timer i The Passion of The Christ (2004). Action i denne filmen foregår i øyekrokene og griper sjela di. Når Jesus vekker opp Lazarus fra de døde gjør han det ved å legge seg ved siden av ham, holder hånda forsiktig på brystet og hvisker en gammelgresk bønn. Maria Magdalenas ansikt kryssklippes hele tiden inn, det er med hennes elskende og barmhjertige blikk vi ser alt som skjer. Hun ser Jesus trøtte rynker, hun forstår hvorfor tåren i øyekroken pipler ut, og når han trenger å vende ryggen fra menneskemassene nærmer hun seg, gang på gang. Ingenting blir overtolket, vi får tolke med henne.

Forrige gang Maria Magdalena ble portrettert med pasjon på film var i Martin Scorceses The Last Temptation of Christ (1988), Barbara Hersy vant Golde Globe for beste birolle, dessverre den gangen som prostituert. I vår oppdaterte versjon er det Rooney Mara som flykter fra tvangsekteskap, som gjør det uhørte å vandre ugift mellom apostlene og som selv blir døper og gudsvitne. Unge Rooney Mara er en karakterskuespiller som viste oss en helt annen skikkelse som Lisbeth Salander i The Girl With The Dragon Tatoo. Det hennes Salander hadde av mørke, har møtt sin totale motsats i Maria Magdalena, med en tilstedeværelse så lys og ren at vi kan se glorien rundt henne. Kanskje mangler hun en karakterbrist eller to for at vi skal tro på mennesket i henne, her skildres hun mer hellig enn Kristus selv.

Likevel ser vi lidenskapen mellom henne og Jesus, tolket av en annen stor skuespiller, Joaquin Phoenix. Han har spilt religiøs før, både i historisk drama, som presten i Marquie de Sade og i sci-fi-filmen Signs. Etter hans comeback i 2012 har han også gjort romantiske komedier, som Her, men jeg syns egentlig han er litt for gammel til å spille Jesus. Det blir litt for mye «gammel høvding»/«ung jomfru» etter min smak. Men så får vi heller ikke se annet enn platonisk kjærlighet mellom de to.

Det mest interessante med Maria Magdalena er hvor aktuelle problemstillinger dramaet tar opp. Tvangsgifte og det å «gjøre skam på familien» er dessverre like aktuelt i dag som på Jesu tid. Flere ganger i løpet av filmen blir det å frigjøre og vekke kvinner et tema. Historiens Maria Magdalena ble også den første egentlige kristne, men historiens menn har forsøkt så godt de kan å skjule hennes kraft og frata henne makt. Med henne som den viktigste apostelen hadde det kanskje vært vanskelig å undertrykke kvinner i alle de år?

Det andre store tema handler om hvordan vi skal endre en verden full av krig, hat og undertrykking. En tydelig kamp mellom det maskuline kontra det feminine prinsipp. De mannlige apostlene tenker jeg at representerer det fanatisk krigshissende, revolusjonen, de som vil «vinne verden for Gud» med alle tenkelige midler. Slik som menn fremdeles driver kriger i Syria, i Irak, i Afghanistan. Mens Maria Magdalena representerer Jesus kjærlighetsbudskap som handler om å vinne hjertene, og å vise nåde og barmhjertighet. Det var apostlene som så Jesus som en revolusjonær mot den romerske overmakt, men i denne filmen er ikke Jesus kamplysten, han framstår som en helbreder, en lærer og et følsomt menneske.

Apostelen Peter, Chiwetel Ejiofor, står gjennomgående steilt og tydelig som antagonisten i fortellingen. Jeg gleder meg til å se mer av ham, som Scar i menneskeversjonen av Løvenes Konge. Peter representerer samtidig oss alle, vi som ikke har barmhjertighet eller tålmodighet nok. Peter er den med mest fordommer mot kvinner, og dermed Maria Magdalena. Det er flere gode prestasjoner av de andre skuespillerne. Spesielt godt liker jeg Judas, som framstår som en glad hvalp, men det er bare to ansikt som er brent inn i meg etter filmen, Jesus og Maria Magdalena.

Det er sant som jeg skrev, at du ikke må bry deg om bibelhistorie for å ha glede av filmdramaet, men det ble likevel litt som å se Ready Player One: Akkurat som noen sikkert blir utrolig fornøyde når de tar alle 80-talls og geek-referansene, så gir denne påskefilmen glede til en tilskuer som nikker gjenkjennende til hellige steder og hendelser og bibelvers. Kan det være at den kan bli litt vanskelig for folk uten kristendomskunnskap? Filmen er mest overraskende i begynnelsen, mest lidenskapelig og drivende i midten, mens jeg syns avslutningen ble litt abrupt. Kan det bety at vi får en oppfølger, hva som skjedde med Maria Magdalena etter Jesu død? DET hadde jeg likt.

Maria Magdalena er en film som sitter i meg. Den uendelig kunstvakre estetikken; selv når kameraet skildrer utsultede døende mennesker så tenker jeg på Rafael-malerier, og ikke minst det at filmen gir meg tro, en tro på at det gode er mulig. En trøst i vår tid.

Stor takk til Nordisk Film Kino Hønefoss for presseadgang.