Anmeldelse: Månelyst i Flåklypa

Den tredje i rekken av Maipo Films Flåklypa-filmer er ute og Kjell Aukrust-magien er tilstede!

Før de startet produksjonen på 2013s animasjonsperle Jul i Flåklypa, gjorde skaperne et bevisst valg for å skille seg ut av Ivo Caprinos klassiker fra 1975 – Flåklypa Grand Prix.

De gjør det klart at fortellingene til Kjell Aukrust kan bli fortalt på en annen måte, med et annet kunstnerisk uttrykk, som fremdeles bringer den underfundige magien til kinolerrettet. Dette greier de med Månelyst i Flåklypa.

En nyhetsending på Reodors fjernsynsapparat forteller at internasjonale avtaler har gått ut og det første landet som sender noen til månen vil med andre ord eie den. Den norske byråkraten Vigfus Skonken mener at det er i sann norsk ånd at Norge skal erobre månen. Veien dit går via Reodor Felgen, som blir med i kappløpet og får både den norske stat og Flåklypas ordfører som økonomisk og moralsk støtte. Solan Gundersen er gira på å være den første skjæra på månen, mens Ludvig er bekymret for at raketten ikke skal frakte dem hjem. Veien til månen viser seg å by på helsprø vendinger og overraskelser.

Jeg har lenge vært bekymret over fremtiden til disse karakterene. Det vil da sannelig komme et tidspunkt hvor Flåklypa ikke lenger tiltrekker barn og unge? Nå som Jul i Skomakergata og Jul i Blåfjell ikke sendes som adventskalendere, så vil vel det samme skje med disse kjente og kjære karakterene, eller hva? Jeg er meget glad for at Maipo film og regissør Rasmus Sivertsen har bevist det motsatte.

Månelyst i Flåklypa er en koselig liten perle. Den står på egne ben, samt eksisterer som et naturlig steg videre fra de to foregående filmene. Karakterene vi kjenner fra før returnerer, samt nye fjes er introdusert. Det er nesten så vi begynner å få et litt for stort karaktergalleri, som spenner fra Flåklypa tidende og deres robot, til Olram Slåpen, Emmanuel Desperados og deres ost. Flåklypa er ikke lenger det veldig lokale og intime. Handlingene til våre karakterer er mer internasjonale og større enn før i dette verket.

Det er en litt forutsigbar start i filmen, som minner litt vel om konstruksjonen av Il Tempo Gigante i Caprinos klassiker. Her er dessverre Bent Fabricius Bjerres nydelige filmmusikk erstattet av noe som minner litt for mye om en montasje i Rocky-filmene. Til tross for det når denne filmen nye høyder i det raketten er ferdig og handlingen får flere dimensjoner. Manuset er godt komponert med klare motivasjoner og underfundige skildringer i ekte Aukrust-stil.

Filmen er godt egnet for familier, da humoren inkluderer vitser om internasjonal politikk for de voksne og tøysete slapstick for de unge. Det var også mange referanser til science-fiction-klassikere som vil glede enhver filmfanatiker. Selv om det kanskje er litt merkverdig å oppdage en referanse til xenomorphs-skapningene inne i Flåklypa-universet, så passer det der og da. De beviser at fortellingen har tatt et steg ut av den lokale landsbyen og trekker inn tråder fra flere hold.

Personlig var jeg mer tilfreds med at humoren og fortellingen foregikk i «ei lita fjellbygd under himmelhvelvingen. Sjølberga med både dampysteri og campingplass, lokalavis og egen TV-sender». Her er kanskje Jul i Flåklypa et sterkere bidrag, men jeg har full forståelse for at det er nødvendig å ta et steg videre for å utvikle Aukrust-universet og tilfredsstille både det gamle og unge publikummet.

Filmen blir neppe en klassiker, men det som har blitt opprettet gjennom nøye gjennomtenkt stop-motion-animasjon og manus er imponerende. De ymse og humoristiske beskrivelsene av Felgens konstruksjoner, Solans utadvendte personlighet og Ludvigs bekymringer gir fryd og glede til enhver kinogåer. Dette er en lett familiefilm som fikk meg til å tenke på at dette var en filmtrilogi verdig Kjell Aukrusts sitt minne, i det jeg så at de avsluttet rulleteksten med et bilde av ingen ringere enn Kjell Aukrust.