Anmeldelse: Mandibler

Den franske regissøren Quentin Dupieux er i morsom, uvanlig søt form i sin nye komedie, Mandibler.

En gjeng bestående av to hønsehjerner og deres noe uvanlige kjæledyr ønsker ikke noe annet enn å trimme lattermusklene dine.

Når to litt enkle kamerater Jean-Gab og Manu finner en gigantisk flue fanget i bagasjerommet på en bil, bestemmer de seg for å trene den i håp å tjene massevis av penger. Hvis du bare synes dette høres ut som det dummeste noensinne, gå på en annen kinoforestilling.

Hvis du synes det høres ut som det største idioti noensinne og du absolutt må se det, vil du ikke bli skuffet.

Mandibler er like frekk og opprørt dum som den høres ut, men med en varm og kledelig sødme.

I tradisjonen med Quentin Dupieux-filmer er det absurde og det bisarre en rød tråd i denne filmen. Første gang jeg så Rubber (2010), hatet jeg den. Hele nonsense-filosofien klikket ikke hos meg i det hele tatt – ikke umiddelbart.

Men det oppsummerer virkelig Quentin Dupieux filmprosess. Og nå, noen år etter, tar jeg imot denne filosofien, og jeg liker hver eneste Dupieux-film.

Etter åtte produksjoner har DJ og filmskaper Dupieux etablert seg som de fremste forfatterne av enkel komedie, som ikke er så enkel det ser ut til.

Filmen prøver å bevise at alt du trenger er at vitsen både er grunnleggende morsom og rik på tøysete filmpotensial.

Forrige film – Deerskin (2019), med sine behendige, mørke sjangeroverskridelser sammen med inspirert bruk av store franske stjerner, førte ham til den ytre grensen av mainstream.

Mandibles snurrer hjulene sine videre på den samme veien, men det er en mer solfylt opplevelse dette her. Hva kan gå galt? I Dupieuxland – stort sett hva som helst, og på den mest ekstravagante måten man kan tenke seg.

La meg begynne med den største husflua jeg noen gang har sett – som våre håpløse helter oppdager i bagasjen på en bil de stjeler. Noen har dumpet flua, bilen eller begge deler.

Det er morsomt å se den store flua som verken er animert eller laget med andre moderne teknikker. Den minner snarere om monstrene i 80-tallsfilmene – og appellerer til filmnostalgikeren i meg. Underveis serverer Dupieux  bekymringsløse fortellingsteknikker. Det er ingen moral eller metafor å trekke fra alt tullballet, selv om filmens uventede menneskelighet er esset i ermet.

Det er en fantastisk synkronisert og stor forestilling av hovedpersonene som gjør at vi får et hjerte for disse ubrukelige brødrene, med deres merksnodige håndtrykk og ekte omsorg for hverandre.

Selv fluen, kalt Dominique, er søt – mot alle odds. Det fremvises et absurd dukketeater som viser seg å ha det ivrige temperamentet til en familiehund. Du lar deg selv et øyeblikk tenke at en trent flue som kjæledyr kanskje ikke er en dårlig idé: Slik er kraften i Dupieuxs smittsomme idioti!

 

Filmens største stjerne er Adèle Exarchopoulos som spiller glimrende i denne filmen. Men hovedrollene er tildelt Grégoire Ludig og David Marsais. I Manu (Ludig) og Jean-Gab (Marsais) har regissøren skapt en umiddelbart elskelig duo som fortjener å ha minst like mange eventyr som deres åndelige transatlantiske «fettere»  Bill og Ted (Bill og Teds eventyrlige reise 1989). Førstnevnte blir introdusert sovende på stranden, helt kokonert i en pastellrosa sovepose som ser ut til å være hans permanente hjem som ruller forsiktig inn i vannkanten før noen vekker ham. Dette er så mye som vi får av historien hans, og så mye som vi trenger å vite. Vi får egentlig aldri vite så mye om noen av karakterene i denne filmen.

Den barnslige søtheten mellom denne filmens hovedpersoner minner om de i Dumb and Dumber eller Beavis and Butt-Head. Og de minner kanskje litt om tyvene i de to første Hjemme alene-filmene. De er som vanlige tenåringer, ikke tilbakestående, men – vet du? De er 40 år gamle! Du ser dem fortsatt som tenåringer fordi de samhandler som om de var 13 eller 14.

I skuespillerensemblet finner man også musikeren Roméo Elvis. Dupieux er ikke fremmed for å bruke musikkartister i film.

Dette er underholdning som er enkel, men det er helt klart minneverdig! Det er ikke som tyggegummi, men noe hyggelig, en film man vil se på nytt, og en du husker. Jeg synes den er litt mer enn bare underholdende – men bare litt mer. Men jeg kan godt like en drøy time med uforutsigbar idioti.