Anmeldelse: Mamma Mia! Here We Go Again

Here we go again! Amanda Seyfried er tilbake på den greske øya Kalokairi og i rollen som Sophie Sheridan, som vi kjenner igjen fra originalfilmen Mamma Mia! fra 2008.

Sophie er nå eldre og har tatt over driften av hotellet moren Donna (Meryl Streep) drev før hun døde.

Ett år etter morens bortgang har Sophie gjenoppusset hotellet og planlegger en stor fest hvor vi får en reunion med alle de vi kjenner fra originalfilmen, som for eksempel Sophies tre fedre (spilt av Colin Firth, Stellan Skarsgård og Pierce Brosnan) og morens gamle bestevenninner.

I tillegg til denne sammenkomsten søker filmens historie også tilbake til fortiden, og filmen kryssklipper mellom Sophies forberedelser til festen (i tillegg til hennes personlige drama mellom henne og kjæresten Sky) og moren Donnas bakgrunn hvor vi får oppleve hennes historie om hvordan hun ankommer Hellas og møter Sophies tre fedre.

Filmen blir dermed både en prequel, samtidig som den er en tradisjonell oppfølger. Filmen vil med andre ord ha både pose og sekk. Dette fungerer greit nok, men det blir litt svakt fokus i begge historiene, og resultatet blir at det føles noe tynt.

Det hele er, naturlig nok, en historie hvor målet først og fremst er å finne en måte hvor det virker passende at karakterene plutselig bryter ut i sang og fremfører noen av de mest kjente ABBA-låtene.

Filmen spiller veldig på nostalgi, både i forhold til ABBAs musikk, men også den første filmen, som har rukket å bli ti år gammel, med alle karakterene vi ble glade i der. Dette er med andre ord ren nostalgisk eskapisme.

Dette er en film som neppe vil skuffe fansen, men heller ikke vil overbevise noen nye.

Filmen bærer litt preg av at de aller beste låtene kanskje ble oppbrukt i originalfilmen i 2008, og dermed er ikke alle sangene like spennende, men ABBA har en stor katalog med hits og derfor er det nok å ta av også til denne oppfølgeren.

Likeså er ikke alle skuespillerne like flinke sangere, men dette tar regissør- og manusforfatter Ol Parker grep om – Pierce Brosnan får for eksempel bare synge én eneste låt.

Mamma Mia! Here We Go Again er på alle måter en enkel film som simpelthen forsøker å underholde og skape glede gjennom ABBAs musikk. I det store og det hele syns jeg filmen klarer dette på en god måte. Det er få dødpunkter, selv om 1 time og 53 minutter er litt i det lengste laget for denne typen film. Mest av alt er det hyggelig å være tilbake i dette universet med vakre omgivelser, god musikk og sjarmerende rollefigurer.

Filmen skinner mest i tilbakeblikkene til Donnas fortid, hvor skuespillerinne Lily James rett og slett er glødende i rollen som unge Donna. James har tidligere imponert i bemerkelsesverdige roller som for eksempel som servitrisen Debora i Baby Driver, og viser seg å være det perfekte valget til rollen som unge Donna, med en ung, energisk og lekende utstråling.