Anmeldelse: Magnus

Magnus er en dokumentarfilm som «rører og beveger», mener KINOMAGASINETs anmelder.

Filmdokumentarfortellingen om sjakktalentet Magnus Carlsen rører og beveger.

Man trenger ikke være interessert i sjakk for å ha utbytte av filmen har vi fått høre fra regissør Benjamin Ree.

Det stemmer 100 %. Språk, ikke tall, har vært undertegnedes lidenskap, og sjakk har jeg aldri satt meg inn i.

Det er derfor en stor glede å melde at Ree og hans medarbeidere har lykkes fullstendig med å lage en solid dokumentar, som vil interessere – og ikke minst – røre og bevege mange.

Det er mange fine ting med filmen Magnus, som altså følger «vidunderbarnet» Magnus Carlsen.

Det hele vises relativt kronologisk. Det unike er at hans familie har mange hjemmevideoopptak av ham fra barnsben av. Disse har filmskaperen fått tilgang til.

Faren og søskenen er delvis fortellerstemmene, samt eldre og nyere intervjuer med hovedpersonen selv. Man benytter også ofte lyd fra nyhets- og sjakkturneringsinnslag.

Selv om de fleste nå vet at Magnus Carlsen faktisk ble verdensmester i sjakk, lykkes filmen i å gjøre selv denne gjenfortellingen spennende.

Her er ingrediensene en god klipperytme, fine lydinnslag og filmmusikkk fra svenske Uno Helmersson. Samt et bra, stramt dramaturgisk grep.

Sjakk er et sinnets spill og som seer føler jeg at denne filmen klarer – med sin fortellermåte – å gi et innblikk i nettopp myriadene av ting som må foregå i Magnus Carlsens hode.

Det er en hårfin balansegang mellom å utlevere for mye eller for lite.

Her synes jeg filmen lykkes på en god måte å få frem hvor vanskelig det har vært for Magnus å være annerledes, spesielt i barndommen og oppveksten.

Men dokumentaren mangler dessverre fullstendig et eneste kritisk spørsmål til foreldrene, som kunne ha gjort den mer balansert. Hvordan ble han som han ble? Hva gjorde de i den ene og den andre retning? Alt forblir ubesvart.

At filmen også er på engelsk virker noe snodig. Men sett fra et kommersielt aspekt er det forståelig. Magnus Carlsen er en verdenstjerne og filmen når mange flere når den er på engelsk.

Magnus er en feiring av annerledeshet, og hvor stolt vi nordmenn likevel er og blir – tross de flestes «felleskapsfølelse» – over at noen individer blant oss faktisk er unike enere helt på egen hånd. Egentlig ganske så unorsk, og helt i mot Janteloven.

Kanskje mye derfor: Magnus ga meg en kjempegod følelse av å ha blitt bedre kjent med en unik ung mann, som har turt å være seg selv 100 %.

En herlig dokumentaropplevelse venter på kino!