Anmeldelse: Ma Rainey’s Black Bottom

Noen få måneder etter skuespiller Chadwick Bosemans tragiske død får vi se han briljere på skjermen en siste gang i en sterk Netflix-film om det store blues-ikonet Gjertrud Rainey.

Handlingen foregår i løpet av noen få dager i og rundt platestudioet i 20-tallets Chicago mens de spiller inn sangen «Ma Rainey’s Black Bottom».

Dette er en historie om talent og om tragediene bak sceneteppet.

Før Bille Holliday og Ella Fitzgerald, så hadde man Gertrude Pridgett Rainey, bedre kjent som Ma Rainey.

Og akkurat som Ma selv var det, både musikalsk og fysisk, så er denne filmen stor og musikken er i seg selv verdt tiden din.

Pulitzervinner August Wilson blir kalt «Det svarte Amerikas dramaturg» og manuskriptet som denne filmen er basert på er blant hans mest kjente verk. Han skrev et skuespill om hvert tiår av 1900-tallet. Hvert stykke er et speil av den svarte erfaringen på akkurat den tiden.

Skuespilleren Denzel Washington spilte i film-versjonen av Fences – stykket om 50-tallet, som han vant Oscar for. Nå har Denzel Washington tatt en pause fra skuespillerkarrieren sin for å produsere denne perlen av en film. Faktisk har han ambisjoner om å sørge for at alle ti «århundre»-skuespillene til Austin Wilson går fra teaterscenen og over på filmlerretet. Han mener at historiene bør nå et publikum større enn det på Broadway.

Mens Ma Rainey er hovedkarakteren i Mr. Wilsons drama, er stykkets primære fokus på bandmedlemmenes liv og historier. Likevel har Viola Davis et øyeblikk i denne filmen der hun uten å si et ord, skaper et helt liv. Karakteren hennes, 1920-talldivaen Ma Rainey – krangler med Irvin, hennes hvite manager om pengene som nevøen hennes har tjent for sitt arbeid med låta hennes. Hun prøver å være rimelig og appellerer til logikken. Dette fungerer ikke, så hun smeller hendene sammen og knipser: «Gi gutten pengene hans!» Så, i det øyeblikket, slukkes lyset fra Ma sine øyne. Pusten hennes blir tung. Hele hennes vesen, hennes ånd, faller sammen, og det er klart det omfanget av kostnader og strev denne dama måtte gjennom for å nå dit hun kom. Slik er denne filmen, for Mr. Wilson er en type forfatter som klarer å fange et menneskes fulle følelsesliv i løpet av en setning.

Viola Davis har vunnet både Tony og Oscar for filmen Fences. Hun var usikker på hvorvidt hun hadde stemme til å bære rollen som Gjertrud Rainey, men her holder den i massevis, dessuten ligger den sanne kraften i det som blir sagt og det som ikke blir sagt. Viola Davis innrømmet også at hun tenkte at hun var for ung til å spille Ma, men avfeide det til slutt som et slags «Peter Pan-syndrom». Viola er faktisk eldre enn sin rollefigur i denne filmen. For å gestalte denne rollen måtte Davis legge på seg mange kilo og sette inn gulltenner før hun spilte en såpass overbevisende bluesdiva som dette.

Den sentrale figuren i bandrommet er den ustabile Levee. I denne rollen briljerer Chadwick Boseman som bandets trompetist, ikke minst på grunn av et par minneverdige monologer. Han balanserer på en fin line mellom håp og kynisme, humor og tristhet, glede og smerte, kjærlighet og hat. I motsetning til noen av Bosemans berømte figurer, som har hatt et tydelig moralsk senter fra starten, er det ikke klart hva Levee har i ermet. Hn er en kreasjon av den legendariske dramatikeren August Wilson, Han er kjekk og tøff, men han er stadig på kanten. Vi vet ikke helt hva vi ser på, men han fanger definitivt vår oppmerksomhet. Som den ambisiøse og lekne komponisten han er, ønsker han å eksperimentere med nye jazzformer, skrive sine egne sanger og ha sitt eget band. Men bak hans mest strålende smil er det en eim av noe galt. Boseman spiller med en energi som gjør det vanskelig for oss seere å helt forstå at bak denne fantastiske prestasjonen skjulte det seg en kamp mot dødelig kreft.

 

Karrierejaget i en liten musikkverden blir instrumentet og metaforen for Mr. Wilsons større formål: en urovekkende studie av de svarte borgernes situasjon i en av de mest giftige og destruktive periodene med amerikansk rasisme. Noe av det mest minneverdige innslaget er dialogen mellom trombonisten Cutler ,som spilles av Colman Domingo, og Levee. Cutler forteller om den opprivende fortellingen om en strandet svart minister som ble mobbet og ydmyket av noen menn i Georgia. ‘Levee husker det enda mer forferdelige barndomsminnet om moren sin. Til tross for den eksplosive volden i den noe forutsigbare slutten, er substansen i arbeidet fylt med dyp innsikt i tragedier og sårbarhet så vel som spontan humor og glede, levert i noe som for seerne, virker som et autentisk afroamerikansk uttrykk. Skuespillet er supert hele veien. I forestillingen  er hver av musikerne levende individualisert.

George C. Wolfe har regien her. Han mente at det å implementere Wilsons manuskript til lerretet var en smule skremmende. Det er et brilliant stykke som feirer det harde arbeidet. En av høydepunktene var å jobbe med Boseman.

 

Dwight Andrews sørget for musikalsk ledelse for musikken som hjalp til med å fange stemningen og tempoet i en turbulent tid. Han er en faglig tungvekter når det gjelder afroamerikansk musikkhistorie. Han fungerte også som Resident Music Director (1979-1986) på Yale Repertory Theatre under Lloyd Richards. Det var i denne perioden at hans fruktbare tilknytning til dramatikeren August Wilson begynte. Som et resultat fungerte Andrews som musikksjef for Broadway-produksjonene av August Wilsons Ma Rainey’s Black Bottom, Joe Turners Come and Gone, Fences, The Piano Lesson og Seven Guitars. Andrews er mottaker av mange priser, inkludert en 2005 Lexus Leader of the Arts Award, en Pew Trust / TCG Artist Residency Fellowship, en Mellon Fellowship, Emory University’s Distinguished Teacher Award og Yale Tercentenary Medal fra Yale Club of Georgia.  Han jobbet altså med Wilson i to tiår og det stykket som denne filmen er basert på, var deres første samarbeid.

Det musikalske bildet i denne filmen er så autentisk at jeg følte at jeg var i Chicagos 20 talls-verden.