Anmeldelse: M3GAN

James Wan er sammen med Blumhouse tilbake med enda en film om en ond dukke, men greier den å levere skrekkelig underholdning eller i det minste noe nytt innenfor sjangeren?

Det fins et hav med skumle dukke-filmer der ute. Man har foreksempel Annabelle-filmene som er et biprodukt fra The Conjuring-filmene. Man har også Dead Silence (2007), The Boy-filmene og sist, men ikke minst Chucky-filmene.

Med andre ord er det et flust av konkurrenter til M3GAN og selv begynner jeg å bli litt lei, men jeg hadde forhåpninger om at M3GAN kanskje kunne greie å snu denne trenden. For om det er noen som kan denne sjangeren, så er det James Wan.

OK, dette er opplegget: Cady (Violet McGraw) sine foreldre blir drept i en bilulykke. Hun flytter inn hos sin tante Gemma (Allison Williams). Gemma bygger Cady en robotdukke med navn M3GAN slik at niesen hennes Cady (Violet Mcgraw) skal ha noen å leke med, mens Gemma er dypt begravd i jobben sin hos et leketøyselskap.

M3GAN og Cady får et sterkt bånd som etterhvert utvikler seg i en «litt» uheldig retning.

Filmen er regissert av Gerard Johnstone. Gerard Johnstone er fra tidligere mest kjent i TV-serienes verden som både regissør og skribent og har blant annet regissert serier som The New Legends of Monkey (2018). På filmfronten har han kun en annen film på papiret fra før av, nemlig Housebound (2014).

James Wan er både produsent og skribent. På produsentsiden fikk han med seg Jason Blum fra Blumhouse og på manussiden hjalp Akela Cooper til.

M3GAN er på mange måter ikke noe nytt, selv om den tar en annen vending en de eksemplene jeg nevnte tidligere. Her er det ikke demoner involvert. Det er kunstig intelligens som er fokuset her. Dette er jo blant en av menneskehetens største frykter at den kunstige intelligensen skal bli smartere enn oss, bare se på filmer som I, Robot (2004). Eller nevnte jeg Alien– og The Terminator-filmene, oh skrekk og gru!

Filmen fokuserer fullt og helt på forholdet mellom Gemma og Cady og hvordan det utvikler seg med en avansert robot under samme tak.

M3GAN er i starten ganske lett på skrekkelementene og holder tonen ganske lystig gjennom hele den første akten. Det er først når vi kommer til andre akt og mot den tredje at ting virkelig begynner å skje.

Det føles egentlig aldri som om filmen har noen intensjon om å skremme vettet av deg og dette er et problem som gjentar seg gjennom hele filmens spilletid på 1 time og 42 minutter.

M3GAN tar ofte i bruk klassiske og generiske sjangergrep som virkemiddel kun for å gi noen hyppige og kortvarige skvett i kinosalen. Filmen indikerer tydelig at den ikke har noen intensjon om å skremme publikum noe særlig og skrekkelementene utføres aldri på en intelligent måte, noe som tyder på at dette er en film som kun har som formål å nå ut til massene.

M3GAN mangler en del på skrekkfronten. Det er rett og slett for lite av det som gjør filmen skummel. De virkelige eventfulle toppene er det altfor få av og når ting plutselig blir «for skummelt» så kutter filmen vekk fra grusomhetene til fordel for filmens aldersgrense.

Det er rett og slett åpenbart at filmen er klippet rundt en aldersgrense kun for å tilfredsstille et ungt publikum. Det er så mange øyeblikk der jeg forventet mer vold, mer blod og mer M3GAN, men istedenfor serveres vi en film som føles så halvstekt og uspiselig … som en rå kylling!

Filmens lydmiks er det jeg liker aller best med filmen. Det er godt trøkk og ting som slag, eksplosjoner og kraftige bilmotorer løftes frem i miksen med en god og balansert bass som kjennes som et sterkt slag i brystet. Dette høyner flere av filmens høydepunkter og skaper en mer altoppslukende atmosfære som har alle mulighetene til å skremme vettet av deg.

Filmen vier mye tid til humor og lite tid til viktige samtaler mellom Gemma og Cady som burde ha bidratt til å forsterke og bygge videre på karakterene. Filmen skifter fort fokus tilbake til forholdet mellom Cady og M3GAN noe som absolutt er det viktigste, men det gjør også at andre karakterer fort ender på sidelinjen.

Allison Williams får ikke så mye å jobbe med som Gemma. Hun oppleves mer som en brikke enn et menneske og vier all sin tid til leketøysselskapet som hun jobber for. Hele karakteren hennes blir så flat når jobben hennes er det eneste karaktertrekket hun har. Det er synd spesielt med tanke på at Allison Williams har levert gode roller i skrekksjangeren før, blant annet som Rose Armitage i Get Out (2017).

Når det kommer til selve dukken skjønner jeg jo absolutt at den ikke skal se helt menneskelig ut, men til tider ser M3GAN direkte malplassert ut. Filmen spiller på at hele konseptet er ganske tøysete og latterlig, men jeg føler aldri at filmen går helt inn for det. M3GAN er ikke skummel nok til å kalles en ren skrekkfilm eller morsom nok til å kalles en komedie. Som skrekk-komedie er den heller ikke noe særlig. Med andre ord: Ikke skrekkelig morsomt, noe av dette!

Selv med alt dette i bakhånd er filmens aller største problem uten tvil at den er SÅ ekstremt forutsigbar. Innen man introduseres for M3GAN vet du allerede på forhånd hvordan filmen ender. M3GAN innehar ikke noen som helst wow-effekt og overrasker ikke publikum på noen som helst måte underveis. Om du tidligere har kjennskap til lignende filmer innen samme sjanger, enten om kunstig intelligens eller dukker generelt er det heller ikke noe mer å hente i M3GAN.

På toppen av det hele – om du har sett en eller flere trailere fra filmen på forhånd – så vet du allerede hva som skjer i store deler av filmens handling. Traileren har allerede ødelagt mer enn den burde av de aller største høydepunktene. Når tiden kommer for å sette seg ned i kinosetet har du på forhånd allerede sett filmen i kortfilmformat.

M3GAN er dessverre en film som verken tilbyr noe nytt eller veldig underholdende innenfor havet av skrekkfilmer som sentrerer seg rundt skumle dukker. Filmen er generisk, forutsigbar og på toppen av det hele lite skummel. Det føles som om det kunne blitt gjort så mye mer med dette konseptet, men det hjelper lite når jeg har sett det før.