Anmeldelse: Loving Vincent

Loving Vincent er en visuelt og teknisk enestående film om Vincent van Gogh. Dels biografi, dels mysterium, dels hyllest av kunsten.

Det er umulig å snakke om Loving Vincent uten å nevne den unike animasjonsstilen og hvordan den har blitt skapt.

Hver eneste frame i filmen er et håndmalt maleri, skapt av over 100 kunstnere som prøver å gjenskape van Goghs visuelle uttrykk.

Dette blir også nevnt helt på starten av filmen og med dette i bakhodet gjøres filmen desto mer imponerende enn hvis den grafiske stilen var blitt gjenskapt på mer tradisjonelt vis.

Filmen omhandler den unge Armand Roulin (Douglas Booth) som på oppdrag fra sin far, postmester og venn av Vincent van Gogh, forsøker å levere det siste brevet fra maleren til hans bror Theo.

Det viser seg enklere sagt enn gjort, og reisen hans leder til den lille franske landsbyen Auvers-sur-Oise, stedet der Vincent endte sine dager.

I møte med de som kjente og møtte kunstneren i hans siste dager, får Armand et nytt syn på både Vincents liv og også omstendighetene omkring hans bortgang.

Det er først og fremst det visuelle og hvordan regissørene Dorota Kobiela og Hugh Welchmann klarer å bruke sin lille hær av kunstnere til å skape et inntrykk av å ferdes inn i van Goghs kunst, som gjør filmen så slående.

Nesten hver eneste scene føles, og ofte er, en hyllest til spesifikke deler av van Goghs malerier.

Karakterene er så godt som alle representasjoner av personer van Gogh i sin tid brukte som modeller i kunsten sin og bidrar til følelsen av at vi er i Vincents verden.

Fargene, nattehimmelen, de skjeve perspektivene og det på en måte «flate» bildet underbygger det maleriske uttrykket godt. Man kan se hvert pennestrøk på skjermen og det er mye å nyte rent visuelt.

Historien i filmen er både en utforskning av Vincents liv og virke gjennom tilbakeblikk og anekdoter, men også en slags etterforskning av omstendighetene rundt hans død. Skuespillet er godt på det fleste punkter, særlig de større rollene som nevnte Douglas Booth, Jerome Flynn som Doktor Gachet og Eleanor Tomlinson som vertshusverten Adeline Ravoux.

Det føles også viktig å trekke frem Clint Mansells musikk. Den har en drømmende og melankolsk kvalitet som underbygger det bildet som skapes av van Goghs liv og kunst.

Loving Vincent er på mange måter først og fremst en animasjonsteknisk bragd. Som den første i sitt slag skaper den en unik stil som underbygger sitt tema på en god måte.

Selve historien fungerer også fint som en slags detektivhistorie der vi får ulike innblikk i ett kunstnerliv som ble så altfor kort og som aldri fant sin plass i sin samtid. Jeg synes filmen fungerer godt på begge områder, både som en fortelling i seg selv og ikke minst som en filmatisk opplevelse.

Takk til Nordisk Film Kino Kilden for presseadgang.