Anmeldelse: Løvenes konge (2019, originaltale)

Det visuelle leder an i det nye Løveriket.

Det har vært store forventinger til Jon Favreou nytolkning av Disneys klassiske tegnefilm fra 1994.

Trailerne og bildene som har vært sluppet har sett visuelt fantastisk ut, og Favreau regisserte dessuten også den nye Jungelboken med stor suksess i 2016. Kunne han lykkes på samme vis med Løvenes konge?

Løvenes konge handler også denne gangen om løveungen Simba (JD McCrary som unge og Donald Glover som voksen), som en dag skal overta faren Mufasas (James Earl Jones) plass som konge over Løveriket.

Dagen Simba ble født var det stor jubel blant alle dyrene, som møtte opp i stort antall ved Løveklippen for å hilse deres fremtidige konge velkommen til verden.

Mufasas yngre bror, Scar (Chiwetel Ejiofor), er derimot ikke like begeistret. Han er en intelligent, men fysisk mindre og svakere løve enn Mufasa, og var neste i linjen for å bli konge inntil Simba ble født.

Med sin listige intelligens og slu personlighet prøver han å lure Simba ut av Løveriket, rett i favnen — eller munnen? — til de glupske og farlige hyenene. Da dette ikke går etter planen finner han ut av at han heller kan alliere seg med hyenene og sette i gang en operasjon som forhåpentligvis vil sette Mufasa ut av spill. Uten å røpee for mye kan vi si at Scars plan får Simba til å føle seg uverdig Mufasas arv og etter Scars oppfordring flykter han derifra for å aldri komme tilbake.

Vel ute av Løveriket blir Simba venn med marekatten Timon (Billy Eichner) og vortesvinet Pumbaa (Seth Rogen), som i motsetning til løvenes sammensatte system og hierarki lever sin helt egne problemfrie filosofi: Hakuna matata. Lev livet, gjør minst mulig er deres motto, og Simba klarer ved hjelp av dette å legge fortiden bak seg. Ikke før han er en halvvoksen løve med begynnende mane begynner Løveriket å komme tilbake i hodet hans.

La oss ha det unnagjort: Har du sett originalen så vet du nøyaktig hva du får. Historien er akkurat den samme, mange av kameraføringene og vinklene er det samme.

Løvene og de andre dyrene er naturligvis gjort mer naturalistiske, og jeg tok meg flere ganger i å glemme at jeg så på animerte dyr. Filmen er et visuelt mesterverk og som regel kjøpte hjernen min at det var ekte dyr jeg så. Dette gjør at de ikke har den samme mimikken som i tegnefilmen, og det var litt rart til å begynne med, men personlig plaget det meg ikke nevneverdig. Nettopp fordi de så ekte ut. Hadde dyrene vært mer karikerte ville mer mimikk vært på sin plass.

Det er gjort små endringer på noen av karakterene og sangene også. Simbas veninne, Nala (Shahadi Wright Joseph som unge, Beyoncé som voksen), virker på meg å tre litt mer frem her i forhold til originalen. Scar er kanskje det største eksempelet, slik man så i pressebildene som ble lansert tidligere i 2019. Han har ikke lenger en tykk, sort mane og mørkere pels enn de andre i flokken i Løveriket. Manen hans er langt tynnere enn Mufasas, og kroppen skjørere. Han ser mer brutal ut, da den animerte versjonens mimikk neppe hadde tatt seg godt ut her, men personligheten hans er i tråd med den Scar vi husker. Også sangen hans, Be Prepared (Vær beredt), er gjort kortere og er tonet noe ned. Samme hvor kul jeg syns sangen er i originalen tenker jeg at dette var et godt valg. Det kunne sett noe rart ut hvis det plutselig føyk fontener av lava opp fra bakken når man har lagt seg på en så naturtro look som mulig. Det samme kan sies om Simbas I Can’t Wait To Be King, som i tegnefilmen synges mens savannens dyr står oppå hverandre i høye tårn og dans rundt.

Ellers imponerte stemmeskuespillerne, og særlig Seth Rogen som Pumbaa stjal scenene han var med i. At James Earl Jones var tilbake som Mufasa var nostalgisk og godt. Etterhvert som Jones har blitt eldre har stemmen hans blitt mørkere, og et par ganger var jeg sikker på at jeg hørte Darth Vader, men det sier kanskje mer om hvor ikonisk stemmen hans er enn andre ting.

JD McCrary og Shahadi Wright Joseph som løveungene Simba og Nala gjorde også gode jobber, og helt ærlig husker jeg dem bedre enn Donald Glover og Beyoncé. Kanskje fordi vi egentlig tilbringer mer tid med dem før historien skyter fart. Når Simba er voksen tar det ikke lang tid før han vender snuten tilbake mot Løveriket og oppgjøret med Scar. Det går ikke fortere enn i tegnefilmen, vi bruker kanskje til og med litt mer tid, men akkurat her skulle jeg ønske historien tok seg enda litt bedre tid.

Jeg koste meg veldig, og filmen traff på de samme emosjonelle punktene som originalen gjorde. Dette er en film hele familien kan ha det hyggelig med, og for meg som ikke hadde sett originalen på en god stund fungerte det godt.

Det er likevel grunn til å spørre seg: Hva er poenget med en film som har helt samme historie? Selvsagt, at det er et marked for det og at det spiller inn flust med penger er en grunn, men kreativt sett tenker jeg at denne filmen egentlig er helt unødvendig. Hadde manusforfatterne eller Jon Favreau turt å vri litt på historien, lagt til noe nytt eller noe som tilførte originalen noe, så hadde saken vært en annen.

Igjen, jeg koste meg og likte filmen, men hadde jeg sett originalen en gang i året de siste årene så tror jeg kanskje skuffelsen ville vært større.

Hadde kanskje også ønsket meg at noen av de nevnte emosjonelle punktene kunne vært gjort litt mer med. Det er ikke nødvendigvis dårlig (jeg gråt), men jeg tror noe kunne vært gjort med å vri ting litt. Og også her — kanskje med å ta seg litt mer tid?

Løvenes konge anno 2019 er en visuell fest, det er utrolig å tenke på at alt vi ser i den – med utenom et lite filmklipp, ifølge Favrou – er skapt på datamaskiner. Naturen og omgivelsene kunne fint vært bilder tatt ulike steder i Afrika, og dyrene overbeviser. Historiemessig er det lite nytt å hente, det blir for det meste en fotorealistisk animasjon versus tradisjonell animasjon. Jeg er ikke i tvil om at for mange barn vil dette bli deres Løvenes konge, men for meg har tegnefilmen mer sjel og er den jeg ville satt på hvis jeg måtte velge.

Men jeg slipper å velge, og jeg ser gjerne 2019-versjonen av Løvenes konge i hvert fall en gang til på kino!

Premieredagrekord for nye Løvenes konge